HISTORISK:  Berlin november 1989: Willy Brandt holder tale for folket ved Muren ved Brandenburger Tor. Foto: William Mkkelsen
HISTORISK: Berlin november 1989: Willy Brandt holder tale for folket ved Muren ved Brandenburger Tor. Foto: William MkkelsenVis mer

Bursdag med bismak

Mens tyskerne gjør Willy Brandt til nasjonalt felleseie, klamrer sosialdemokratene seg til minnet om hans storhetstid. Mon om ikke hovedpersonen selv ville gremmet seg over sine politiske «oldebarn» - som nå feirer 100-årsdagen hans.

Meninger

DET VAR SOM OM kanslerkandidat Peer Steinbrück gikk på tyggegummi gjennom hele årets valgkamp. Der folk i det hele tatt var møtt fram, kunne det til forveksling minne om sammenkomster i en forening for tilårskomne. At han - som i fire år tjente som trofast finansminister i Angela Merkels første samarbeidsregjering - nå skulle overbevise dem om å bytte henne ut, lød kanskje ikke helt overbevisende. Ikke alt snakk om europeisk brorskap i økonomiske krisetider heller - enn si tvilen han forsøkte å så om måten den populære Landsmoderen tar landet gjennom stadig nye og mer truende eurokriser. Når det ikke fantes andre måter å få lirket fram et smil og en klappsalve, grep kandidaten til sitt eneste sikre kort: Willy Brandt. Det var han som lovte mer demokrati - og leverte. Så fulgte gjerne en anekdote om «den gangen Willy klappet meg vennskapelig på skulderen og sa ...» Hvordan hadde dette landet sett ut uten Brandt og oss sosialdemokrater, lød til slutt det retoriske spørsmålet. Svaret fra velgerne kom høyt og tydelig: Bare 25,7 prosent stemte på gralens voktere. Få har glemt at det også var SPD - med kansler Gerhard Schröder - som for 10 år siden la om systemet for støtte til sosialklienter og langtidsarbeidsløse. De reddet kanskje velferdsstaten - men konsekvensene ble brutale for de svakeste i samfunnet.

DE 31 BØKENE SOM OVERSVØMMER årets bokhøst inneholder alt fra sære vinkler til nye måter å forstå Willy Brandt og verket hans. Særlig Peter Brandts stillferdige framstilling av farens liv og politiske utvikling er full av underholdende og informative baktepper. Historikeren forteller om ekteskapet med arbeiderjenta Rut fra Hamar - trebarnsmoren som med sin demonstrativt usnobbete væremåte gjorde faren spiselig for mistenksomme moralister fra alle fløyer i og utenfor eget parti.

DET VAR UTEN TVIL MØTET med norske - og senere svenske - sosialdemokrater som tidlig lærte ham nødvendigheten av samarbeid over partigrenser. Gjennom krigsåra i Sverige stiftet Brandt bekjentskap med «folkhemmet» - en modell som han med stor suksess skulle introdusere for tyskerne. Men den viktigste lærdommen i Skandinavia var nok likevel viljen og evnen til å finne et minste felles multiplum for samarbeid på sak - og at folk som ikke alltid deler politiske meninger likevel kan være personlige venner. Denne erfaringen gjorde det seinere mulig for ham å smi allianser som ingen vil trodd var mulig.

DA BRANDT TIL SLUTT kom i regjering, var det i 1966 som utenriksminister i en koalisjonsregjering ledet av kristeligdemokraten Kurt Georg Kiesinger. Samarbeidet med den forhenværende nazipropagandisten gjorde ham til tider fysisk dårlig. Men biografene peker også på hvordan Willy Brandt var aktivt med på å integrere medløperne - og nazipartiets mange millioner eksmedlemmer - i etterkrigssamfunnet. Hvis de ikke hadde gjort seg skyldige i forbrytelser, skulle de også få en ny sjanse, lød Brandts devise.

AVTALENE MED SOVJET OG DDR var en personlig risikabel virksomhet, som ville stått Brandt dyrt hvis den var blitt kjent for tidlig. I stedet førte prosessene til avtaler som gjorde Jernteppet litt lavere - og i 1971 til Fredspris fra Nobelkomiteen i forbundskanslerens andre hjemland.

DAGENS POLITISKE ARVINGER ønsker å gå i koalisjon med Angela Merkel og hennes kristelige union. Alternativet kunne vært et samarbeid med de Grønne og die Linke - som til sammen har et knapt flertall. Nå må SPD-ledelsen frykte at avstemningen blant de - kun - 450000 medlemmene ender med et «nei». Resultatet blir kjent i morgen.

DEN KARISMATISKE folketaleren ville kanskje ha oppfordret SPD-lederne til å skjære gjennom de personlige og historiske barrierene som i årevis - på forbundsnivå - har sperret for koalisjon med «die Linke» - det tidligere kommunistpartiet i DDR. Hadde de lest sin Brandt - og begått litt enkel hoderegning - ville de visst at en tysk venstresideregjering i dag nødvendigvis må baseres på et samarbeid mellom de tre partiene som har tilhold der. At venstresiden snart er det eneste som ikke har vokst sammen etter Tysklands gjenforening, ville ergret ikonet som hadde fylt 100 på onsdag.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook