Bursdagsbarn i stemmeskifte

Hva den Europeiske union er, og hvordan den skal bli, er spørsmål som er for viktige til å overlates politikerne.

Andreas Føllesdal professorI dag er Europadagen, Den europeiske unions fødselsdag. Det er en snodig feiring. Vel er man enige om hvorfor det er 9. mai som er dagen, men selv eksperter er usikre på hva jubilanten er for noe, og folk er uenige om hva EU bør bli når den blir stor - om Unionen i det hele tatt bør bli større og mektigere. Og det er uklart i hvilket offentlig rom dagen skal feires. Arenaer mangler for refleksjon om disse viktige spørsmålene i dag, men regjeringskonferansen i Nice ønsket å stimulere til slik debatt om EUs fremtid. Deltakelse og tilhørighet i fremtidens Europa står på spill. EU-kommisjonen har tatt velkomne initiativ til å fremme slik Europa-debatt, en utvikling Norge også vil ha fordel av. # 9. mai 1950 oppfordret den franske utenriksminister Robert Schuman til en kull- og stålunion i Europa. Gjensidig avhengighet skulle sikre varig fred i Europa. Siden har både formålene og samarbeidsformene økt. Det indre marked har bidratt til økonomisk vekst og velstand for mange. Samarbeid innen utenriks- og sikkerhetspolitikk, miljø- og bistandsinnsats og en felles mynt i mange land øker den gjensidige avhengigheten i det som nå er Den europeiske union.

Mye av utviklingen har skjedd umerkelig for den menige borger. Regjeringer har så å si handlet på fullmakt, og EUs mål, institusjoner og politikk har vakt lite oppmerksomhet i nasjonale medier og i partiene. Resultatet er en politisk orden som er vanskelig å beskrive, vanskelig å styre, og enda vanskeligere å forsvare. EU er mer enn en mellomstatlig avtale, men ikke en superstat som skal avløse medlemsstatene. De har i ulik grad overført og delt selvråderetten, men sikret seg komplisert medinnflytelse ved vetorett eller kvalifisert flertall. Så EU er nå en uidentifisert politisk orden med føderale trekk.

I samarbeidets tidlige fase gjaldt det fred og andre opplagte fellesgoder, men nå er EUs konsekvenser omstridt. Mål og virkninger påvirker økonomisk fordeling, velferdsordningenes skjebne, medlemsstatenes styringsevne og forholdet til andre land. Samtidig har Unionen andre, svakere demokratiske mekanismer enn mange kjenner fra sine egne stater.

Den videre utviklingen i EU krever økt allmenn oppmerksomhet om styresett og beslutninger. Det haster, for beslutningsprosessene er allerede for kompliserte, ugjennomtrengelige og sakte. Den bebudede utvidelsen av EU mot øst medfører ytterligere press på overbelastede ordninger. Ennå er det få arenaer på europeisk nivå for kritisk drøfting av dagsorden og handlingsalternativer, kandidater og resultater. Eurobyråkrater, politikere og Europa-forskere snakkes, men europeere flest synes å mangle interesse, og har få muligheter for drøfting av Europa-politikk. Regjeringskonferansen i Nice i desember i fjor tok derfor initiativ for å få i gang omfattende diskusjoner i befolkningene om hvordan Unionen best bør omorganiseres. Kommisjonen er i gang med planer.

Til nå har befolkningen i liten grad sett relevansen av EUs virke for sin konkrete hverdag. En rekke nære hendelser stiller nå grunnleggende spørsmål om EUs beslutningsprosesser og fremtid. To eksempler illustrerer hvordan de EU-politiske sidene av begivenheter slår inn og kan drøftes ytterligere.

Protestene mot Østerrike da Frihetspartiet fikk regjeringsmakt innebar diplomatiske reaksjoner, men medførte også at foreldre og skoler avlyste skoleturer og endret ferieplaner. Noen steder i Europa nektet visst drosjesjåfører å kjøre østerrikere. Reaksjonene førte fort til allmenne diskusjoner om hvilken myndighet EU, medlemslandene og innbyggerne bør ha, for eksempel til å protestere og straffe demokratisk valgte regjeringer i andre medlemsland. Avklaring måtte til om hvilke krav europeere må stille til hverandres bruk av selvråderetten og grensene for toleranse. Et bedre utbygget europeisk offentlig rom ville sikret mer debatt mellom opprørte borgere i og utenfor Østerrike, og økt presset på politiske partier til å foreslå prosedyrer for hvordan lignende regjeringer bør håndteres.

Erfaringene med Østerrike bidro til en paragraf i Nice-traktaten som åpner for sanksjoner mot medlemsstater som begår vedvarende menneskerettighetsbrudd. Dialog må til for å styrke selvforståelsen om hva EU og unionsborgerskapet forplikter til, og hvilke reaksjoner som er fornuftige. Norske reaksjoner må være orientert om dette.

Kugalskap og munn- og klovsyken satte søkelyset på flere sider ved EU-samarbeidet. Felles regler for ftr, langtransport av dyr og nedslakting ble gransket. Viktige, men kontroversielle avveininger var gjort mellom økonomisk gevinst, menneskers helse og dyrevelferd. Slike europeiske temaer må belyses på slike måter at engasjerte borgere forstår hvem som kunne ha besluttet annerledes, og hva politiske partier vil gjøre. For eksempel hevdet Monica Personi, medlem av De grønne i Europaparlamentet, nylig at dersom Europaparlamentet hadde hatt større makt, ville krisen vært unngått. Europeiske arenaer for offentlig politisk debatt må fremme kritisk drøfting av slike påstander.

EU-kommisjonen arbeider intenst med dokumenter om styringen av EU, om unionsborgerskapet, og om å stimulere den offentlige debatt. Også norske forskere tas med på råd. Utfordringen er ikke bare å gjøre beslutningene hurtigere: det er legitimiteten til dagens og morgendagens EU det står om. Etableringen av unionsborgerskap i Maastricht-traktaten, og det nye Charteret for grunnleggende rettigheter, skal øke befolkningens tillit til Unionens organer. Kriterier og ordninger for legitimitet og demokratisk styre må drøftes, så vel som fordelingen av roller og ansvar hos medlemsstater, Unionen, og enkeltborgerne. Hva skal bestemmes hvor, og hvem skal ha innflytelse? Norske myndigheter må ha innsikt i disse argumentene for å kunne bruke selvråderetten.

Tysklands utenriksminister Joschka Fischer og forbundskansler Gerhard Schröder foreslår å endre ansvarsfordelingen i retning av tysk modell. Europaparlamentet og Ministerrådet skal fungere som to lovgivende kamre, med Kommisjonen som EUs regjering utpekt av Parlamentet. Flere andre regjeringer motsetter seg det de ser som styrking av de overnasjonale organene på bekostning av medlemsstatenes regjeringer, i en føderal europeisk superstat. Allmenn diskusjon om disse spørsmålene og forslagene er viktig, ikke minst for å styrke tilliten mellom innbyggerne etterhvert som den gjensidige avhengigheten øker. Medlemsregjeringenes vetorett må ikke misbrukes, og flertallsbeslutninger må ikke undertrykke medlemsstatene i mindretall. Det må være lite frykt for at andre vil utforme og utnytte ordningene utelukkende til egen gunst.

EUs institusjoner skaper ikke bare behov for tillit, men kan også befordre den. Ikke bare kan de straffe gratispassasjerer, men institusjoner kan gi rom for læring og refleksjon som former den enkeltes oppfatninger og interesser. Langsiktig tillit synes å bygge på en tilnærmet felles forståelse om hvilken rolle individer, stater og Unionens institusjoner skal spille. Offentlige arenaer for drøfting av slike temaer er viktige for å sikre at innbyggerne tar hensyn til andre europeeres ve og vel, i og utenfor EU, uten å bli indoktrinert. Kritisk politisk debatt i EU er også nødvendig for meningsfylt stemmerett. Informasjon og kritiske perspektiver må til for å synliggjøre hvordan EUs beslutninger har konsekvenser, og hvordan stemmerett påvirker utfall ved å avgjøre hvem som er folkevalgt i Europaparlamentet og hvem som er regjeringsrepresentanter i Ministerrådet. Bedre europeiske offentlige rom må til for å øke allment politisk innsyn og innflytelse. Utveksling av kunnskap og kritiske perspektiver er nødvendig for at deltakelse og tilhørighet skal slå ut i tillit og reell innflytelse for Unionens innbyggere - og for andre europeere.

Hva Den europeiske union er, og hvordan den skal bli, er spørsmål som er for viktige til å overlates politikerne. Utfordringene er mange når EU-kommisjonen nå skal fremme debatten uten å overstyre den.