Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Bush og Iraks demokrati

Mange nordmenn betrakter Bush- administrasjonens forsøk på innføring av demokrati i Irak som toppen av hykleri, et dårlig forsøk på å lede oppmerksomheten bort fra en feilslått og illegitim invasjon.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DE ARGUMENTERER for at invasjonen kun handlet om olje, de henviser til de mange overgrepene begått av amerikanske soldater, og til den knepne valgseieren George W. Bush i 2000, med god hjelp fra en republikanskdominert høyesterett, vant over Al Gore. Demokratisering var ikke blant grunnene til at USA gikk inn i Irak, hevdes det, selv om dette har vært brukt som motivasjon i ettertid - invasjonen ville ha funnet sted uansett. Enten hovedgrunnen var masseødeleggelsesvåpen eller olje (i praksis en kombinasjon av de to samt en del andre faktorer, med hovedvekten på masseødeleggelsesvåpen, men med olje som et slags strategisk bakteppe), hadde Bush allerede bestemt seg for at situasjonen i Irak utgjorde et problem som berettiget en kortsiktig løsning, nemlig invasjon.Men selv om innføring av demokrati i Irak i ettertid dermed lett kan se ut som et påskudd, er dette feil. Idet USAs kortsiktige problem fant sin løsning i invasjon og i Saddam Husseins fall, åpnet samtidig muligheten seg for det Bush-administrasjonen betrakter som den eneste langsiktige og varige løsningen på problemene i Midt-Østen, nemlig demokratisering av hele regionen, med start i Irak.

DETTE ARGUMENTET ble ikke brakt inn i amerikansk politikk med George W. Bush. I samfunnsvitenskapelige kretser har det lenge vært akseptert at demokratier nærmest uten unntak ikke kriger mot hverandre. Følgelig er en demokratisk verden tryggere enn en ikke-demokratisk verden. Bill Clinton brukte dette argumentet delvis som rettesnor for sin utenrikspolitikk (og høstet betydelig kritikk fra amerikanske fagmilitære for å ha dreid utenrikspolitikken bort fra en mer tradisjonell forståelse fokusert snevrere rundt nasjonale interesser). Bush-administrasjonen har overtatt argumentet, men gitt det en ny og langt mer aggressiv tapning. Dette har sammenheng med det sterke nykonservative elementet som har preget denne administrasjonen.Med nykonservatismen har USA til en viss grad forlatt den realpolitikken landet har ført gjennom mesteparten av etterkrigstiden. Eller mer korrekt, det legges en viktig dimensjon til den tradisjonelle utenrikspolitikken, en dimensjon som har eksistert også tidligere, men som har kommet sterkere frem med Bush. Tradisjonell maktpolitikk fokuserer på styrkeforholdet mellom stater. Statenes indre prosesser er mindre viktige. Når amerikanske presidenter veltet regimer under den kalde krigen, så de det som tilstrekkelig å innsette en USA-vennlig diktator. Demokrati var sjelden på agendaen. For Nixon ville det ha vært nok å kvitte seg med Saddam Hussein for så å la en vennligsinnet general overta. Trusselen mot USA ville ha vært eliminert og det nye regimet USA-vennlig.

I MOTSETNING TIL dette, drar nykonservatismen i langt større grad inn moralske dimensjoner som rettesnorer for internasjonal politikk. Det er her vi finner det teoretiske fundamentet, den ideologiske og moralske kraften bak invasjon. Det er liten tvil om at det ligger mye tradisjonell maktpolitikk bak USAs invasjon. Likevel, noe av det som gjør den forskjellig fra hva man har sett tidligere, er idealismen, dog i en annen forstand enn vi er vant til å forstå begrepet. De nykonservative er utenrikspolitiske idealister i den forstand at de gjerne deler verden inn i gode og onde. Verden er et farlig sted, og om ikke de gode gjør sin plikt for å holde den trygg, faller den fort inn i kaos og ondskap. Dette går tilbake til den nykonservative forståelsen av menneskets natur som grunnleggende selvisk - nærmest en sekulær variant av doktrinen om arvesynd. Dermed blir verdier fort av større viktighet enn tradisjonelle nasjonale interesser.

TROEN PÅ MORAL og verdier og på tradisjon og kultur - i praksis alltid amerikansk moral og verdier, tradisjon og kultur - som et nødvendig bolverk mot nasjonal og internasjonal normoppløsning og forråtnelse, har for nykonservative amerikanere ført til en sterk og urokkelig tro på egen fortreffelighet. Kombinert med et fenomen vi ofte kaller «american exceptionalism», sier nykonservatismen et klart farvel til all moralrelativisme: I praksis er amerikanske verdier best, de er fundert på universelle idealer, og verden blir et bedre og tryggere sted om USA utfører sin spesielle plikt i å spre disse idealene. Dermed er målet ikke nådd for Bush-administrasjonen om man simpelthen erstatter én diktator med en annen. Hva er grunnen til at USA insisterer på ny grunnlov og frie valg i Irak i stedet for bare å trekke seg ut? Det er fordi trusselen kun kan elimineres ved at det onde blir godt. Det er systemet som er ondt, ikke menneskene. Trusselen Irak måtte utgjøre mot USA og verden stammet fra et korrupt og undertrykkende system. Den eneste muligheten for en permanent løsning er en fullstendig transformasjon av dette systemet. Det har man endog gjort før - i Tyskland og i Japan. De onde og ekspansjonistiske fascistene ble med amerikansk hjelp og veiledning til gode og fredselskende demokrater, nærmest over natten. Mission accomplished!

NÅ SYNES DETTE prosjektet betydelig vanskeligere enn man opprinnelig antok. Det overrasker de færreste utenfor en Bush-administrasjon som siden den ble innsatt har vist seg å ha et rimelig naivt forhold til demokrati, demokratisering, og mange andre samfunnsmessige prosesser. Kritikere av administrasjonen har kalt Bush en katastrofe for det amerikanske demokratiet: Han har bidratt til å polarisere det amerikanske samfunnet, har innskrenket amerikanernes rettigheter på forskjellige områder osv. Men det betyr ikke at demokratiseringsforsøk utenlands, som i Irak, dermed må mistros. En mangelfull forståelse av demokrati som konsept er ikke det samme som at man ikke tror på konseptet i seg selv. Dessuten, når Bush er så standhaftig i sine bestrebelser på å innføre demokrati i Irak, har det en sikkerhetspolitisk dimensjon: Ut fra en tro på at det bare er gjennom demokratisering Irak og den arabiske verden på sikt kan bli stabil og fredelig, er en fullstendig transformasjon av regimene i Midt-Østen den eneste garantien mot at USA igjen skal bli bombardert av selvmordsbombere.

MAN HAR MED RETTE blitt kritisert for hvordan man naivt overså at invasjonen kom til å medføre massiv uro i Irak. Man antok at irakerne kom til å være så glade for at USA kastet Saddam at de i liten grad ville utgjøre noe problem. Denne naiviteten har mye å gjøre nettopp med den nykonservative idealismen som har preget Bush-administrasjonen. Den urokkelige troen på egen fortreffelighet gjorde at til og med en erkekyniker som Dick Cheney regnet med at man kom til å bli hilst velkommen med palmeblader. Innerst inne er vi alle amerikanere!Ennå er det for tidlig å si om prosjektet har lyktes eller ikke. Man har både skrevet ny grunnlov og avholdt frie valg. Samtidig balanserer landet kontinuerlig på randen av borgerkrig. At prosjektet er ærlig ment - vellykket eller ei - er det imidlertid vanskelig å argumentere mot, langt mer alvorlig ment enn lignende prosjekter utført av tidligere presidenter. Og det er slik den amerikanske demokratitanken i Irak må forstås, ikke som retorikk for å gi invasjonen skinn av legitimitet.

Hele Norges coronakart