KRIG FOR FRED: Man må kanskje være politiker for å skjønne hvordan det å sende militært bidrag til et nytt land kan forstås som at man ikke endrer politikk, skriver Cathrine Sandnes. Illustrasjon: Flu Hartberg
KRIG FOR FRED: Man må kanskje være politiker for å skjønne hvordan det å sende militært bidrag til et nytt land kan forstås som at man ikke endrer politikk, skriver Cathrine Sandnes. Illustrasjon: Flu HartbergVis mer

Bush på norsk

Er det et godt eller dårlig tegn at komikeren sier smartere ting enn ministeren?

Det er helt sikkert ikke lett å være minister når norske borgere er involvert i en dramatisk gisselaksjon. Det er åpenbart enda vanskeligere å være minister i etterkant, når man skal gjøre opp status og finne ut hvilke konsekvenser et slikt overgrep skal få. Prøver man å forstå hva utenriksminister Espen Barth Eide har sagt denne uken, så kan man i beste fall si at han taler med to tunger. Alternativt at han er forvirret. På den ene siden mener han at å endre politikk etter en slik aksjon vil være «å gi etter for terrorisme». På den annen side åpner han for at Norge nå skal bidra militært i Mali.

Man må kanskje være politiker for å skjønne hvordan det å sende militært bidrag til et nytt land kan forstås som at man ikke endrer politikk. I så måte ser i hvert fall Siv Jensen til å ha forstått noe som er vanskelig for sånne som meg å se. Man kan i grunnen få inntrykk av at hun plumper ut med det Barth Eide egentlig mener, men som sistnevnte er høflig nok til ikke å si høyt. Hun gikk tidlig ut og «forventet» at Norge er beredt til å bekjempe islamistene i Mali. Så vidt jeg kan se, riktignok etter et helt overfladisk arkivsøk, så er det første gang hun har vært nevneverdig opptatt av dette afrikanske landet. I den grad hun kan sies å ha vært særlig opptatt av ting som foregår i området, så har det i hovedsak handlet om å redusere bistandsmidler.

Ser man nærmere på hva Espen Barth Eide har sagt denne uken, så ser det i det minste ut til at han er en mann som er utstyrt med prinsipper. Han har et prinsipp når det gjelder å motarbeide islamisme. Han har et annet prinsipp for å beskytte norske, økonomiske interesser. I førstnevnte tilfelle er det bra å vise handlekraft og militær vilje. Når det gjelder norske penger derimot, gjelder det å late som om ingenting har skjedd. Bortsett fra strengere sikkerhetstiltak, muligens høyere lønninger for de norske ansatte som likevel tar sjansen på å jobbe der etc. Men å stille noen grunnleggende spørsmål om norsk oljepolitikk generelt, Statoils internasjonale ambisjoner spesielt og - ikke minst - investeringer i områder og land som UD ellers er fullstendig klare på at nordmenn ikke bør reise til, av sikkerhetshensyn, er visstnok «å gi etter for terrorisme».

Det minner litt om Groucho Marx’ berømte «Dette er prinsippene mine. Hvis du ikke liker dem, så har jeg andre». Det var ment som en vits. I dag kunne man fort ha trodd det var sitatet til nær sagt hvem som helst som prøver å balansere hensynet til inntjening opp mot det vi, for enkelhets skyld kan kalle «moral» eller «verdier». De som husker de mange ulike motivene for å gå inn i Afghanistan i sin tid, vil huske at Espen Barth Eide - enten han var forsker eller statssekretær i det ene eller det andre departementet - har vært en varm forsvarer for alle de ulike begrunnelsene, det være seg sympati med det amerikanske folk, internasjonale forpliktelser, undertrykte kvinner, manglende demokrati og, etter hvert, at kaoset er så stort at man ikke kan trekke seg ut uten videre. På samme måte ser vi allerede konturene av en argumentasjon som handler om «krig for fred»: Vi vurderer å gå inn i Mali for å bekjempe potensiell terrorisme og ekstrem islamisme. Samtidig advarer ministeren mot «å gå i den fellen at man rykker inn i et område, rydder opp i et prekært problem, og så trekker seg ut igjen, mens folk i Nord-Afrika blir stående igjen med et valg mellom ekstrem islamisme og et undertrykkende regime». Det er vanskelig å lese dette utsagnet som annet enn at vi, dersom vi går inn militært, skal bidra til «å bygge demokrati», som det heter. Jeg er helt sikker på at ministeren er fullkomment klar over at den tanken har vært tenkt en rekke ganger de siste årene. Og at erfaringene ikke på noen måte kan sies å ha vært entydig positive.

Det er vanskelig å tro utenriksministeren på hans ord, når han sier at vurderingen av å gå inn militært i Nord-Mali ikke på noen måte handler om de norske interessene vi har i området eller aksjonen i Algerie. Det er enda vanskeligere å skjønne hvordan dette kunne skje, at den for kort tid siden så provoserende og kontroversielle linjen til George W. Bush - hvor man skal gå inn militært for å forhindre mulige, tenkbare overgrep, i andre land - så raskt har blitt til alminnelig sosialdemokratisk tankegods.

I så måte er det forstemmende å oppdage at den som sier dette klarest, er en gammel komiker. I sin kronikk i Aftenposten skriver Lars Mjøen, for folk på min alder best kjent som den eldste av «Brødrene Dal», at det kan se ut «som om Natos artikkel 5 som garanterer solidarisk forsvar mot angrep utenfra, er blitt omtolket til en rett til forkjøpsangrep over hele verden der vestlige lands interesser er truet». De siste årene har vi stadig blitt fortalt at næringslivsinteresser er det beste virkemiddelet for demokratisering av «tvilsomme regimer». Det har vært trumfkortet som har punktert de fleste debatter om etikk og moral i forbindelse med norske investeringer i urolige områder. Det argumentet vil neppe virke like overbevisende om det viser seg at Statoils interesser må forsvares med militært engasjement. På samme måte som norsk olje ikke er nevneverdig sunnere enn for eksempel britisk olje, er det fint lite som tyder på at Bush-doktrinen har mer for seg selv om den blir oversatt til norsk.

LØRDAGSSPALTIST:  Cathrine Sandnes. Foto: Erik Berglund
LØRDAGSSPALTIST: Cathrine Sandnes. Foto: Erik Berglund Vis mer