Business eller bistand?

Anne Welle-Strand slår fast i sin kronikk 12.11 at business er god bistand. Med erfaring fra forskning om norske bedrifter i Asia siden 1980-tallet vil jeg heller si at det private næringslivet har et stort potensial for å virke utviklingsfremmende, men at dette potensialet i altfor liten grad er realisert. Det finnes to enkle og grunnleggende virkemidler: opplæring og lønn.

Grameenphone er et interessant, men uvanlig prosjekt. Den virksomheten som har størst omfang, er tradisjonell industriproduksjon som i løpet av de siste 30 åra er flyttet ut av Norge. Billig arbeidskraft er som oftest forklaringen som gis på at industrien har flyttet ut, og spørsmålet er om dette er et gode for landene man flytter til. Bidrar bedriftene til utvikling eller til utbytting av fattige mennesker som forblir fattige?

Et spørsmål vi ofte får, er om norske bedrifter er «norske» i den forstand at de skiller seg fra andre utenlandske bedrifter og har med seg spesielle verdier knyttet til den skandinaviske velferdsmodellen, med bedriftsdemokrati, lite hierarki, rettigheter ved sykdom og graviditet, mm. I all hovedsak er svaret at de norske virksomhetene er som de andre. Lokalt er det som oftest svært lite som forteller at dette er en norsk bedrift. Ledelsen legger mer vekt på hva de kan lære i det internasjonale miljøet av globale virksomheter. Rekruttering og personalpolitikk overlates til lokalt ansatte og følger internasjonale trender. Lønnssystemer og lønnsnivå tar man etter andre bedrifter i samme område. Stort sett er det bare én utlending ansatt, som bedriftens leder, mens resten av staben er rekruttert lokalt. Denne lederen er oftere ikke-norsk enn norsk og valgt ut fra sin internasjonale erfaring.

Lav lønn er særlig knyttet til arbeidsintensiv, eksportrettet produksjon, og det er bedrifter som i hovedsak ansetter kvinner. Vi har fulgt en slik bedrift i Malaysia over tid. Den følger et typisk mønster med mange kvinnelige ansatte, lavt lønnsnivå, og insentiver i stedet for fast lønn. Til tross for dette skapte bedriften positive ringvirkninger på kort sikt. I starten var det slik at industrien skapte nye muligheter for unge kvinner i landsbyene omkring bedriften. De unge arbeiderne bodde hjemme hos foreldrene. Selv en liten inntekt var viktig i familier med lite kontanter, og det styrket de unge kvinnenes stilling i familien. De fikk mer innflytelse på beslutninger som gjaldt deres egen framtid. Til tross for at dette var planlagt som en kort periode med jobb etter avsluttet skolegang og før de giftet seg, viste det seg at mange fortsatte i jobb også etter at de er gift, og to-inntektsfamilien har bidratt til økt velferd og gitt kvinnene en sterkere posisjon i egen familie. Da vi kom tilbake for få år siden, fant vi imidlertid stagnasjon. De fleste kvinnene, som nå var rundt 40 år gamle, hadde sluttet å jobbe. Til tross for rask økonomisk vekst i dette området, var husholdene som de kvinnelige industriarbeiderne kom fra blant de fattigste i landsbyen. Migranter fra fattigere naboland tar over jobbene i industrien. Grunnen til at kvinnene slutter i jobben etter hvert, er selvsagt at det er slitsomt arbeid, særlig kombinert med lange arbeidsreiser, men det er også fordi det ikke er noen framtid i jobben. Man kommer ikke videre, og det er ingen utsikter til å tjene mer. Kan det gjøres noe for å skape mer langsiktige utviklingsprosesser?

I dag er Kina det landet bedriftene flytter til. I Kina får norske bedrifter godt skussmål av de kvinnelige ansatte på høyere nivå. Norske bedrifter ansetter gjerne kvinner i høyere stillinger, særlig innen HMS og personaladministrasjon, fordi de anses som mer stabile enn mannlige ansatte. De velutdannete kvinnene sier at de får bedre muligheter i norske bedrifter enn i lokale bedrifter og i mange av de andre utenlandske virksomhetene. De norske har mindre gammeldagse holdninger til kvinner, sier de.

De høyt utdannete kvinnene som jobber i utenlandske bedrifter går under navnet «white collar beauties» og fungerer som idoler for unge kvinner i Kina. De lever et komfortabelt og spennende liv sammenliknet med det mer gjennomsnittlige. De går på vestlige kafeer og restauranter og har høyt forbruk av klær og sminke. Når de gifter seg og får barn, har de råd til hushjelp og barnepike.

De som jobber som industriarbeidere tjener bare en brøkdel av det de ansatte i administrasjonen får. Lav lønn er et stort hinder for utvikling, og i Kina holdes lønnsnivået for produksjonsarbeidere stabilt lavt på grunn av stor tilstrømning av arbeidsmigranter fra landsbygda. Siden bedriftene konkurrerer om de velutdannete og engelskspråklige, stiger lønnsnivået raskt i denne gruppen. Dermed bidrar de utenlandske selskapene til store og økende sosiale forskjeller.

Bare på høyere nivå i bedriften gis de ansatte muligheter til videreutdanning og til å stige i gradene. Men blant kinesisk ungdom er det stor interesse for opplæring og videreutdanning, også blant dem som er lavest i hierarkiet. De går ofte på kveldsskole og har planer om å komme videre eller å starte en business for seg selv. Men de som jobber i produksjonen ser ikke noen framtidsmuligheter innenfor bedriften og synes ikke de lærer noe i jobben. Skal de fortsette innenfor samme bedrift, må det være muligheter for nye oppgaver og mer i lønn. Her ligger et stort potensial med hensyn til opplæring og videreutdanning.

Norske bedrifter ses ikke på som spesielt attraktive, men regnes som trygge arbeidsplasser. Det dreier seg hovedsakelig om mindre virksomheter, og flere av dem har 100 prosent norsk eierskap. Dette burde gi dem handlingsvirksomhet til å føre en selvstendig personalpolitikk. På den annen side er det ikke rimelig å forvente at bedriftene har ekspertise på utviklingsprosjekter, men de kan ha interesse av samarbeid med dem som kan bistand, og utviklingsplaner kan lages sammen med lokale myndigheter og utdanningsinstitusjoner. På bedriftene møter vi folk som bare er interessert i business, men vi møter også andre med stort engasjement og interesse for det landet der de skal bygge opp en virksomhet. De siste vil være gode samarbeidspartnere for utviklingsprosjekter.