Prinsesse Märtha Louise har blitt en businessprinsesse som tjener sine egne penger som artist, forfatter og kulturformidler. Et ordskifte preget av kontroverser har kretset rundt prinsessens mulige rolleforviklinger og monarkiets legitimitet. Diskusjonene går opphetet rundt hva som faktisk skjer når en av de unge kongelige bruker sin tittel og sosiale status, med privilegert tilgang til offentligheten og mediene, til å lansere seg selv som artist og forfatter på kommersielt grunnlag. Prinsessen selv har sagt at hun ikke ser det som noe problem å skille mellom den offentlige prinsesserollen og når hun opptrer som næringsdrivende, for det «vet hun inne i seg». Videre mener hun at det er mange andre som har så mange forskjellige roller i samfunnet, at for hennes vedkommende er rollesammenblanding ikke noe problem.

Pilegrims- og bryllupsboka «Fra hjerte til hjerte», skrevet av prinsessen sammen med ektemannen Ari Behn, kan vanskelig kritiseres eller omtales på et ordinært grunnlag når prinsessen har befunnet seg i offentlighetens sentrum siden hun ble født, og i tillegg hører hjemme blant landets ypperste elite. En annen side som medfører komplikasjoner for anmelderne og publikum, er å skille person og kulturprodukt, fordi prinsessen både legger mye av seg selv i sine tekster og framføringer, samtidig som den rojale avglans preger kulturproduktene i en grad som er vanskelig målbar. Nettopp disse problemene kan overføres til prinsessens øvrige næringsvirksomhet. Prinsessen som leser eventyr om prinsesser og skriver bok om prinsessen, troll og eventyrbryllupet med Askeladden, er en markedsføringsmessig gave. Prinsessens framføring gir eventyrenes budskap en autentisk smak som gir vinger til fantasien og stimulerer idoldyrkelsen. Ved å kombinere myter med realiteter får eventyrenes fortellinger ekstra glans. Businessprinsessens eventyrstunder blir til vidunderlige fortellinger hvor monarkiets magi smelter over på tilhørerne. Denne profesjonaliseringen er også en privatisering av prinsesserollen som innebærer en kommersialisering, nettopp fordi prinsessens betalte jobber som kulturformidler i form og innhold er besnærende lik rollen som representant for det norske kongehuset. Den kongelige opphøyde glansen kan derfor forringes av avglansen fra klingende mynt og lukten av kredittkortenes svidde plas når billetter, forestillinger, innspillinger og bøker omsettes. Kongehuset blir derfor ikke lenger et folkemonarki som er tilgjengelig for alle i sosialdemokratisk ånd, men i stedet en eksklusiv happening for dem som har cash nok til å betale for rojal glamour og tilstedeværelse.