Businessprinsessen

«Prinsessen som leser eventyr om prinsesser og skriver bok om prinsessen, troll og eventyrbryllupet med Askeladden, er en markedsføringsmessig gave.»

Prinsesse Märtha Louise har blitt en businessprinsesse som tjener sine egne penger som artist, forfatter og kulturformidler. Et ordskifte preget av kontroverser har kretset rundt prinsessens mulige rolleforviklinger og monarkiets legitimitet. Diskusjonene går opphetet rundt hva som faktisk skjer når en av de unge kongelige bruker sin tittel og sosiale status, med privilegert tilgang til offentligheten og mediene, til å lansere seg selv som artist og forfatter på kommersielt grunnlag. Prinsessen selv har sagt at hun ikke ser det som noe problem å skille mellom den offentlige prinsesserollen og når hun opptrer som næringsdrivende, for det «vet hun inne i seg». Videre mener hun at det er mange andre som har så mange forskjellige roller i samfunnet, at for hennes vedkommende er rollesammenblanding ikke noe problem.

Pilegrims- og bryllupsboka «Fra hjerte til hjerte», skrevet av prinsessen sammen med ektemannen Ari Behn, kan vanskelig kritiseres eller omtales på et ordinært grunnlag når prinsessen har befunnet seg i offentlighetens sentrum siden hun ble født, og i tillegg hører hjemme blant landets ypperste elite. En annen side som medfører komplikasjoner for anmelderne og publikum, er å skille person og kulturprodukt, fordi prinsessen både legger mye av seg selv i sine tekster og framføringer, samtidig som den rojale avglans preger kulturproduktene i en grad som er vanskelig målbar. Nettopp disse problemene kan overføres til prinsessens øvrige næringsvirksomhet. Prinsessen som leser eventyr om prinsesser og skriver bok om prinsessen, troll og eventyrbryllupet med Askeladden, er en markedsføringsmessig gave. Prinsessens framføring gir eventyrenes budskap en autentisk smak som gir vinger til fantasien og stimulerer idoldyrkelsen. Ved å kombinere myter med realiteter får eventyrenes fortellinger ekstra glans. Businessprinsessens eventyrstunder blir til vidunderlige fortellinger hvor monarkiets magi smelter over på tilhørerne. Denne profesjonaliseringen er også en privatisering av prinsesserollen som innebærer en kommersialisering, nettopp fordi prinsessens betalte jobber som kulturformidler i form og innhold er besnærende lik rollen som representant for det norske kongehuset. Den kongelige opphøyde glansen kan derfor forringes av avglansen fra klingende mynt og lukten av kredittkortenes svidde plas når billetter, forestillinger, innspillinger og bøker omsettes. Kongehuset blir derfor ikke lenger et folkemonarki som er tilgjengelig for alle i sosialdemokratisk ånd, men i stedet en eksklusiv happening for dem som har cash nok til å betale for rojal glamour og tilstedeværelse.

Prinsesse Märtha Louise er på mange måter et feministisk forbilde fordi hun tar i bruk de muligheter som er tilgjengelige for å utvide sitt eget handlingsrom. Det er flott med jenter som tjener sine egne penger, det gir selvstendighet, og prinsessen har valgt annerledes og mer tidsriktig enn tantene fra forrige generasjon. Prinsesse Astrid fru Ferner og prinsesse Ragnhild fru Lorentzen inngikk ekteskap med menn som kunne forsørge dem, og siden har de kun representert kongehuset sporadisk i typiske kvinnesaker som veldedighet. Märtha derimot tar for seg og forsyner seg av de godene livet tilbyr henne for å oppnå sine mål, slik menn har gjort det før henne. Kritikken av prinsessens forretningsvirksomhet er vel også noe preget av kjønn, i den forstand at samfunnets respons nok hadde vært annerledes og mindre kvass dersom en eventuell prins skulle livnære seg som artist.

De unge medlemmene av kongefamilien: Märtha og Ari, Haakon og Mette-Marit pleier hyppig sosial omgang med medlemmer av den yngre kultureliten som forfattere, politikere, TV-stjerner og filmskapere. Det er bare å sjekke gjestelista til vennefesten før prinsessebryllupet og undersøke hvem som blir invitert til fødselsdager og lignende festligheter, så vil man se at dette nye «hoffet» er sterkt representert. Denne nyervervede sosiale kapitalen som bekjentskapene med de yngre kulturpersonlighetene bringer, forsterker den nye generasjonen kongeliges roller som kjendiser. Kongehuset oppnår etterlengtet kulturell legitimitet og glamourfaktoren øker betraktelig. Samtidig er dette en distansering fra folkemonarkiet mot et mer elitepreget kongehus som er en gjenganger i kjendisjournalistikkens spalter.

Prinsesse Märtha Louise vil ha både i pose og sekk. Hun ønsker å opprettholde tittelen og prinsessegjerningen, samtidig som hun vil tjene penger på en profesjonalisert prinsesserolle hvor hun tar betalt for å gjøre mye av det samme som når hun er den offentlige prinsessen. Dette kan fort smake av beregnende kommersialisering og utnytting av en eksepsjonell sosial status. De norske kongebarna har gjennom sin oppdragelse fått stort spillerom til å iscenesette seg selv som hvem de ønsker. Prinsessen har således et shoppingforhold til identitet. Som de fleste andre unge voksne i informasjonssamfunnet plukker og fyller hun sitt livs handlekurv i identitetens supermarked med de egenskapene og rollene hun vil ha, mens hun forkaster uønskede elementer. Hennes selvrealisering kommer imidlertid i konflikt med monarkiets krav og rammer om å oppfylle sin skjebne som er medfødt og livsvarig. Rollen som kongelig er grunnlagt på arvelig byrd, og oppgaven fordrer en personlighet som er helstøpt og konsistent gjennom livsløpet. Dette er monarkiets store utfordring og paradoks i vår tid. Et godt liv i informasjonssamfunnet forutsetter et fleksibelt og hybridisert individ med mangfoldige evner til å utfolde og koordinere en rekke egenskaper og roller i sitt eget liv, i stadig forandring. Sett utfra disse rammene synes monarkiet i dagens Norge som en anakronisme nettopp fordi de kongelige rollene er meget snevre og begrenser seg til å vise empati og kaste glans over evenementer. Derfor er det vanskelig for oss å skille prinsessens selvrealiseringsprosjekt som forretningskvinne og forfatter fra den mer statiske og tradisjonelle utøvelsen av representasjonsoppgaver som prinsesse.

Prinsesse Märtha Louise kan som nummer to i arverekkefølgen til tronen lede statsråd i sin fars og brors fravær, samtidig som hun er næringsdrivende eventyrforteller. For å unngå en potensiell miks av konstitusjonelle og kommersielle interesser fordrer dette økt åpenhet fra Slottet rundt økonomiske disposisjoner, men også økt refleksjon rundt de kongeliges roller i ulike sammenhenger for å unngå misbruk av kongelige forbindelser. Slottet bør videre avklare bruken av Slottets ressurser adskilt fra prinsessens business. Dette betyr at som en postmoderne prinsesse, yrkeskvinne og et forbilde bør Märtha selv betale for kontor, sekretærtjenester, klær og vakthold til bruk i sin egen næringsvirksomhet.

Kongefamilien vil kontinuerlig måtte bevise sin eksistensberettigelse, slik at det allment tilgjengelige monarkiet ikke begrenses til en årlig happening i forbindelse med nasjonaldagen. Det bør stimuleres til økt forskning på de kongeliges roller, forvaltning av status, privilegier, kontakter og verdier i og rundt kongehuset, samt kongehusets posisjon i det norske samfunnet. Den offentlige debatten fortsetter utvilsomt med kjernespørsmålet om businessprinsessen Märtha og de andre kongelige fremdeles kan fungere som forbilder og nasjonalt samlende symboler, men også som mennesker med mangfoldige roller, hevet over kommersielle interesser.