Bussjåføren som ville være Gud

Velformulert om selvmordere, sparegriser og djevler i «hverdagens» Israel.

BOK: «Han var ingen engel, bare en løgner med vinger» fastslår en av personene i Etgar Kerets samling korttekster. Boka opererer nettopp i et barnlig grenseland mellom himmel og jord. Her befinner vi oss ved inngangen til helvete, der «døde sjeler» hamstrer varer i «grensebyen» i Usbekistan.

Vi møter djevelen som tar tilbake talenter, det gode mennesket som ikke får dø, og ei livmor så vakker at den er på museum. Men her er òg hverdagsligheter om kjærlighet, strenge fedre og sparegriser.

Sødme

Et av Kerets anliggender er å vise at de har en hverdag også i Israel. En absurd hverdag, men da fordi han ser den med barnets blikk, ikke soldatens. Samtidig opponerer Keret mot bildet av «den evige jøde» - offer eller også hevngjerrig bøddel.

Riktignok blir vi med en skoleklasse på holocaustmuseum, der en guttunge lærer at alt tysk er laget av døde jøder. Deriblant bestefar. Men med en «lykkelig» slutt, der gutten scorer mål ved hjelp av bestefar, som befinner seg inni kvalitetsjoggeskoene fra Tyskland. Og Kerets styrke ligger nettopp i en barnlig naivitet hinsides godt og ondt, en grotesk sødme og et absurd blikk som viser novellistiske moralske dilemmaer.

Tilfeldig

Mer opplagt er fortellingen om palestineren som driver en israelsk soldat til vanvidd. Inntil palestineren selv får geværet og «finner at det bare er tre og en halv kilo skrapjern». For dette er en ujevn samling, der mange av fortellingene blir litt ensartede.

Samtidig kan den virke noe tilfeldig redigert, den siste fortellingen er en novellehybrid på seksti sider. En overtydelig, men grotesk-humoristisk fortelling fra en verden litt verre enn vår. Et science fiction-aktig helvete, der strendene flyter over av kondomer og alle elsker uten å elske. Her havner selvmorderne med sine skavanker - brukne nakker og arr på håndleddene. Blottet for dødsangst, men også for muligheten til å komme seg vekk. Fordi du jo ikke kan dø to ganger.