Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

By og land: Mann mot mann

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

KVINNEFLUKT

fra landsbygda har i stadig flere sammenhenger blitt knyttet til en pågående hillbillysering av menn, som gjør dem uønsket og uattraktiv som ektemann for dagens fremadstormende kvinner. Selv urbanisten Erling Fossen, velkjent for sine lyskespark mot distriktene håpløse fortidsorientering og manglende blikk for de urbane gleder, gjør et skille mellom distriktenes menn og kvinner. Han har i flere sammenhenger slått et slag for at kvinner er mer utviklet og fremtidsrettede. De søker seg inn til byene for jobb og karrieremuligheter, mens menn på bygda er i skikkelig trøbbel. Enslige, naive og ganske håpløse rurale menn er beskrevet i norske filmer som «Jonny Vang» og «Salmer fra kjøkkenet». Ottar Brox blir i Nationen 10.11.2002 sitert på at en ny tapende samfunnsklasse er i ferd med å vokse frem. Utkantens utvikling, eller snarere mangel på utvikling, blir beskrevet som et Hillbilly fenomen og her ligger en dårlig skjult oppfordring om at nå må gutta boys snarest få av seg de hvite sokkene og sporenstreks melde seg inn i bokklubber som utgir vesentlige bøker. Nå er det ikke oss i mot at gutta blir snakket til, og antakeligvis har det større virkning at de blir snakket til av andre menn enn om vi skulle si noe. Men hvorfor denne nådeløsheten? Hvorfor er en mann, i akademia så vel som i massemedias blikk, å anse som noe nokså nært temmelig ubrukbart hvis han er så uheldig å være ungkar og i tillegg bor på bygda?

I FINNMARK,

en region som vi har vår forskningspraksis fra, er dette særlig synlig. Ungkarene blir gjerne fremstilt som mam,boer, uten formell utdanning, uten konversasjonskompetanse og uten de interesser som verdsettes hos en utdannet kvinne. Historiene om kvinneunderskudd og fraflytning har vært reprodusert i et omfang som i det senere tid har resultert i ulike radikale forslag fra forskerhold som at den nordnorske menn enten må skaffe seg høyere utdanning eller hente seg kvinner fra Afrika. Den rurale mannen ses som et problem, sjanseløs hos andre enn muligens russiske og andre utenlandske kvinner. Ville de stereotype og ganske så stigmatiserende fortellinger om utkantens menn vært mulig å fremføre uten protester mot noen andre grupper i det Norske samfunn; spør vi oss?

SAMFUNNSMESSIGE ENDRINGER

som har skjedd de siste årene har rammet menn med særlig tyngde. Kvinner, da de forlot hjemmet som arbeidsplass, begynte på skoler og gikk ut i arbeidslivet, og hadde muligheter til å omsette eller å konvertere den kompetansen de allerede hadde til yrkeskarrierer. I den samme tidsperioden var det stort behov for lærere, sykepleiere, hjelpepleiere og andre yrker som har i seg kunnskapselementer som hadde vært konstituerende for kvinnekunnskap og kompetanse i generasjoner. Veien var ikke lang og omstillingene ikke uoverstigelig. I dag står menn i utkantstrøk overfor store utfordringer. Menns arbeid har i stor grad vært knyttet til primærnæringene. En villende og hardt arbeidende mann kunne begynne som dreng eller mannskap og bygge seg sakte, men sikkert opp. Nå, med kvotereguleringer og nedskjæringer i de fleste av de næringer som primært har vært mannsarenaer, eksisterer ikke disse muligheter i samme utstrekning. Som en følge av dette, taper menn kompetanse og verdighet og mannsfelleskapene de tilhører blir en slags siste skanse mot et samfunn de ser seg individuelt og kollektivt utstøtt fra.

UNGE KVINNER

i distriktene gir utrykk for at de ønsker seg bort. En av begrunnelsene for kvinneflukten fra bygdene er at moderne kvinner ikke ser bygdas sønner som attraktive og mulige fremtidige partnere. Mennene blir forlatt og blir tilhørende en kategori menn ingen vil ha. Forutsetningen for at en slik begrunnelse skal være relevant er at kvinner ønsker seg en menn som har høyere sosial status enn dem selv. Dette har mange undersøkelse vist er gyldig. Det problematiske er imidlertid at utdanning nødvendigvis ikke ses som den viktigste statusmessige variabel i alle sosiale sammenhenger. Menn, innefor en lokal rangering av kulturell kapital, kan inneha annen kompetanse som verdsettes høyt, og som er attraktivt for kvinner. Også for kvinner med utdanning. Det andre premisset for begrunnelsen er at mennene befinner seg i en situasjon de ikke selv ønsker. De trenger og ønsker kvinner som vesentlige partnere i sine liv, men er ute av stand til å gjøre de grep som er nødvendig. Vi er usikre på om disse medfører riktighet. Vi vil i hvert fall holde det åpent om det kan ha seg slik at mange menn er selvforsynt, der behov de måtte ha - dekkes opp, men uten at kvinner trer inn som samboere og livsledsagere?

DET VI FINNER

mest overraskende hvis vi nærleser Finnmarkstatistikk, er at det ikke har skjedd så dramatiske endringer som mange overskrifter gir inntrykk av. I Finnmark er det ett overskudd av menn i de fleste kommuner men denne kjønnsammensetningen vært tilnærmet stabil de siste 10 årene. I tilegg; prosentvis finner vi flere ugifte menn i Oslo og andre norske storbyer enn i Finnmark.

SÅ HVA HANDLER

denne debatten om da, spør vi oss? Vårt forsøk på svar er at det i den offentlige debatten er skapt en distinksjon mellom det urbane og det rurale som er blitt kjønnet. Det norske selvbildet er i endring, og det rurale som bærer av en slags egentlig «norskhet» er under press. I tillegg blir en spesifikk form for maskulinitet, eller hillbillyidentitet knyttet til bygda - uten at det urbane på samme vis assosieres med tilsvarende stereotype kjønnsbilder. Relasjonene mellom kvinner og menn og ikke minst mannsrollen er i endring, og det gjøres mangt et arbeid fra menns side å finne løsninger på de utfordringene som dette innebærer. I denne kulturelle reorienteringen og forhandlingene om hva det å være menn skal innebære, mangler menn stabile distinksjoner, eller speilbilder å kunne drive disse forhandlingene gjennom. Menn på bygda kommer disse til unnsetning. Stereotype mannsbilder i periferien gir mannsrollen i endring enn diskusjonspartner og dermed bedre i stand til å håndtere disse endringene. Verken «Jonny Vang» eller andre fortellinger, er fortellinger om rurale menns livsvilkår. De handler om menns generelle utfordringer, og hvordan disse kan løses. Det handler om hvordan menn i fremtiden skal forholde seg til andre menn, til karriere og hvilke fremtidsbilder som kan skapes. Hillbilly,en gjør en jobb i denne forhandlingen, han tilbyr stabilitet og gjør menn generelt bedre i stand til å håndtere endring og de nye kravene som knyttes til hvordan man skal være mann i en senmoderne tid.