AVSTAND PÅ NÆRT HOLD: Anders Dale og Ingrid Rusten er ekteparet som bruker språk som maktspill seg i mellom, mens farene truer der ute.
AVSTAND PÅ NÆRT HOLD: Anders Dale og Ingrid Rusten er ekteparet som bruker språk som maktspill seg i mellom, mens farene truer der ute.Vis mer

By under angrep

En fortelling som gir en annen mening.

TEATER: En dag slipper en mann ikke inn på jobben sin. Rengjøreren vil ikke åpne for ham, selv om han kjenner alle rengjørerne. Hans kone treffer en forfatter som har mistet sin datter, eller, viser det seg, sendt henne vekk. Hun oppdager at hun vet hvem mannen er. Hun får dagboka datteren skulle fått.

Tvil og angst
Slikt kan være tilfeldigheter, men i Martin Crimps skuespill er det etter hvert som tilfeldighetene linker seg til hverandre, lager kjeder ut i andre landskap. I lange monologer og kortere replikker får vi glimt inn i en undertekst der tvilen og angsten er grunnsteinene for ham, mens andre drømmer kan være mulig for henne. Her finnes også en aggresjon, her finnes en høyt oppdrevet evne til å si ting uten å si det, å presse den andre til å ta risikoen for å tape hvis man får lokket den andre ut av skallet. Dette er et nedslitt ekteskap, det er som en by i ruiner.

Maktspill
En nabo dukker opp på døra. Hennes mann er lege, men med i forsvaret. Nå er han med på å utrydde innbyggerne i en ukjent by. Selv er naboen kommet fordi hun gjerne vil klage på at ekteparets barn bråker i hagen. Hun får ikke sove. Hun er redd for mannen sin.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dette er en forestilling der scenene ikke går helt opp, der det er som replikkene åpner mørke hull i virkeligheten og der forklaringen først kommer på slutten, når den siste monologen på et vis får stykket til å sno seg rundt seg selv. Hvis du klarer å tro på den monologen da, etter å ha møtt tvilen og usikkerheten i så mange versjoner allerede.

Torfinn Nag har laget en fin oversettelse og setter selv stykket i scene. Her spilles det i en hard, litt aggressiv spillestil, der det blir noe Pinter-aktig over replikkene. Det er som Anders Dale og Ingrid Rusten som ekteparet presser hverandre opp i verbale hjørner. Når Ragnhild Arnestad Mønnes dukker opp som den søvnløse naboen vipper maktspillet nye veier, mens fortellingene dreier seg nedover stadig mørkere stier.

Når parets datter kommer på scenen, stiller hun i samme klær som naboen - det er som noe ukjent er i ferd med å trenge inn.

Ubehag
Spillestilen får opp intensiteten, og skaper nettopp en slik ubehagsfølelse tekstuniverset krever, men er også en av flere måter denne åpne utforskningen av moderne liv kunne blitt spilt på. Teksten selv er nettopp som en slags forlatt by som kan utforskes, men aldri uten en vag følelse av at en snikskytter kan vente på deg et sted der inne.

RETTELSE: Ved en feil ble denne anmeldelsen publisert i papirutgavene utstyrt med en terning. Terningen hørte ikke med til anmeldelsen, og vurderingen på terningen hadde ingenting med vurderingen av forestillingen "Byen" å gjøre.