FREDET: Edvard Munchs hus er borte, atelieret står (foreløpig) igjen, og utsikten med Kikkut-høydens profil og store trær, som fortsatt lar seg lese og avtegne slik Munch gjorde det. Hvorfor ødelegge dette? spør artikkelforfatteren. Foto: Harald Flor / Dagbladet
FREDET: Edvard Munchs hus er borte, atelieret står (foreløpig) igjen, og utsikten med Kikkut-høydens profil og store trær, som fortsatt lar seg lese og avtegne slik Munch gjorde det. Hvorfor ødelegge dette? spør artikkelforfatteren. Foto: Harald Flor / DagbladetVis mer

Byantikvaren og Munch

Er det glansen fra Snøhetta eller hypen rundt Melgaard som forblinder Byantikvaren?

Debattinnlegg

Hva er det som får byantikvar Janne Wilberg til å gå imot den fredningen av Edvard Munchs Ekely som hun er satt til å forvalte og burde forsvare med nebb og klør?

At området er fredet er uomtvistelig. Det heter i Riksantikvarens fredningsvedtak at formålet er å bevare det landskapsrommet som var en viktig inspirasjonskilde og et motiv for Munch, og at det innenfor det fredede området ikke må settes i verk tiltak som kan forandre områdets karakter. Dette gjelder alle former for ny bebyggelse, veier, parkeringsplasser eller stier, og til slutt slår Riksantikvaren fast, som for å gi det inn med skjeer, eller som en vaksine mot framtidige utro tjenere, at «Kikkut-tomta i sin helhet bør bevares som et grønt og ubebygget område».

Stort klarere kan det vel ikke sies.

Hva er det så som blender og forblinder Byantikvaren? Glansen fra Snøhetta? Hypen omkring Melgaard? Synes hun i likhet med kulturbyråd Hallstein Bjercke at det er «et skikkelig kult prosjekt» (Dagsavisen 3/2)? Byantikvaren er tross alt mer nøktern: «et interessant konsept», som «tilbyr en opplevelse i området» (Klassekampen 2/2). Byantikvaren har derfor gitt sin foreløpige aksept, men ikke 16 meters til værs, 12 meter får holde! (sic)

Artikkelen fortsetter under annonsen

Noen har snakket sammen og holdt kortene til brystet. Hvem betaler? Melgaard? Neppe. Selvaag eier området og har i årevis forsøkt å få bebygge Kikkut, men uten hell, for fredningen har foreløpig holdt. Nå viftes med nye planer, og under disse må det ligge penger, store penger, som skal foredles til kulturell kapital, slik Ringnes har gjort det på Ekeberg, eller forrentes, til hva og hvem? Hvem betaler for veier, parkering og andre trivialiteter. Kanskje et parkeringshus i Munch-hagen, slik at Munchs atelier ikke skal skygge for det kule og interessante prosjektet?

Og prosjektet kan være både kult og interessant, ingenting i veien for det, men hvorfor på en fredet plett, som hedrer og minner vår største maler gjennom tidene, Edvard Munch. Huset hans er borte, atelieret står (foreløpig) igjen, og utsikten med Kikkut-høydens profil og store trær, som fortsatt lar seg lese og avtegne slik Munch gjorde det. Hvorfor ødelegge dette? Og hva er det edle motivet som skal begrunne at sporene til Munch skal svekkes. Er vi så rike på minner at vi kan høvle dem ned?

At Melgaard er freidig nok til å sole seg i glansen fra Munch skal kanskje ikke bebreides ham. Det ligger i tida, og er neppe vondt ment. At Snøhetta også gjør det, er vanskeligere å forstå og tilgi. Vi hadde ventet mer og bedre. Det må da være andre steder i kongeriket å realisere et hus til å dø i, også andre fredede steder om det er slike man er ute etter, hvorfor ikke på Dovre, der Snøhetta troner i sin egen glans?

Det er ikke noe i veien med de kunstneriske ambisjonene, men de lar seg ikke realisere på Ekely uten å ødelegge fredningen og Edvard Munchs minne. Vi som er satt til å forvalte andre deler av Ekely-fredningen er urolige. Kunstnerkolonien er en kulturell arv fra Munch, som vi kan være stolte av. Men en fredning legger føringer både utendørs og innendørs som må håndheves og respekteres, det er nettopp det som en fredning skal verne om. En uthuling av fredningen på Kikkut kan komme til å true Ekely-fredningen mer generelt. Antikvaren har likevel ikke funnet det bryet verdt å lufte sine holdninger med folk som berøres, og herunder med Ekely borettslag, som forvalter kunstnerkolonien og resten av Ekely-fredningen. Vi forventes å følge fredningen, mens byantikvaren ser større på det. Pytt sann!

Den aktuelle planen om bebyggelse på Kikkut varsler betydelige inngrep i landskapet, og vil frata fastboende og turister et nærmest uberørt grøntområde, med en helt spesiell plass i norsk kunsthistorie, i en tid der nettopp slike miljøer får økt betydning for fugler, folk og flora. Området brukes også av lokale barnehager, og ligger langs en av Oslos grønne stier ut av byen. De store trærne er spesielt omtalt i fredningen, og lar seg ikke erstatte av nye busker. Planen inviterer dessuten til økt trafikk i området og et behov for parkeringsplasser m som er blant de mange usikre følgevirkninger som man foreløpig glatt har oversett.

Alt dette burde Byantikvaren bekymre seg for, i stedet for å la seg forføre av glansen fra Snøhetta og Melgaard. Hennes lemfeldige holdning til Ekely-fredningen leser vi som en avskjedssøknad, som hermed er innvilget.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook