MANGFOLDIG: Pedro Carmona-Alvarez skriver både poesi og romaner, og er dessuten musiker. Foto: Steinar Buholm / Dagbladet.
MANGFOLDIG: Pedro Carmona-Alvarez skriver både poesi og romaner, og er dessuten musiker. Foto: Steinar Buholm / Dagbladet.Vis mer

Byen er knuste glasskår, barnebegravelser og skamferte kvinner

Døde og levende synger uhyggelig flerstemt i Pedro Carmona-Alvarez' diktsamling.

ANMELDELSE: Det slår meg som en smule overraskende at det faktisk har gått nesten ti år siden Pedro Carmona-Alvarez ga ut sin forrige diktsamling. Som poet føler jeg at han har vært der hele tiden, poesien hans lever i musikken han lager og i romanene han skriver.

Han skriver om poesi i sine essays, han oversetter poesi. I 2011 redigerte han den kanoniserte poesiantologien «Verden finnes ikke på kartet» sammen med Gunnar Wærness.  

Skapelsesberetning
«Sanger for kor» drives i hovedsak fram av et kollektiv av stemmer, og åpner som en klassisk skapelsesberetning.  

«I begynnelsen
var ikke trærne, ikke vinden
ikke elven, steinene og tiden
var ikke, alt var
urhav og mørke
en sovende tunge ved alle tings kant» 

En far som blir skapt, skaper og befaler, står i sentrum i et landskap med slanger, støv og jord. En familie blir til på et ruralt og mytisk sted. Volden, brutaliteten og døden som løftes fram videre i boka, er til stede allerede her. Sønnegaven er «en blodrød stripe til sang».

Brutalt mørke
I løpet av de to neste kapitlene vokser et skralt og feberaktig samfunn fram. Et samfunn som preges av fattigdom, tragedier og kollektiv frykt. Byen er knuste glasskår, barnebegravelser og skamferte kvinner.  

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vis mer

«vi hørte lyder og løp opp
trappene, hørte lyder
og ned igjen, vi var alt
det som knirket, vinden
fra rom til rom med sitt slør
alle dørene som åpnet seg på gløtt
lysene som ble blåst ut, de dumpe slagene
i veggene, et hjerteslag, en neve, en liten fot
som vippet»  

Det er et brutalt mørke som velter frem i denne boka. Når den mytiske fortida i boka smelter sammen med en moderne verden i fjerde del, får den en ny dimensjon, skildringene kommer tettere på leseren. Her snakker de hjemløse og syke fra forstedene i et samfunn der mennesker henrettes, og diktaturet lever med propagandabilder av helter på reklameplakater.

Denne delen er nærmest den Carmona-Alvarez jeg kjenner fra hans tidligere diktsamlinger: Maskespill, lek med identiteter, forvandlinger, alt sammen er velbrukte grep i poesien hans. Det hersker ingen fiksert ro i diktene, kaoset settes i spill, dyrkes, og trakteres.  

Spiller på myter
I bokas siste del møter vi en skamfert kvinne blant ødelagte ting som knuste badekar, knuste føtter, oppbrente biler og avkappede hender. Stedet og kroppen brytes ned sammen. Slangen som bukter seg i samlingas første dikt er tilbake ved veis ende og «slikker søsteren i øret».

Resultatet er et verk som spiller på et bredt spekter av litterære myter, og dermed skaper sin egen myte.

«Sanger for kor» er en løfterik tragedie av en diktsamling, vakker og trist på samme tid.

«Først dør barnet fra meg
eller det blir aldri født og jeg drømmer det frem
gir det hesteøyne, et svart bind om anklene
en barndom full av sanger, jeg skremmer det
med gjenferd som tramper over marken
når det ikke vil sove»