Byen under byen

En av de nye trendene innen kokekunsten er å blande elementer fra helt forskjellige kjøkken og ulike matkulturer. Crossover kan være smakfullt og spennende, men også ganske rare greier.

Mari Osmundsens «Byen under byen» virker på mange måter som en litterær crossover der forfatteren ikke har helt styringen med sluttresultatet.

Viktigste råvare er eventyret om gutten som klarer seg mot alle odds.

Den fattige navnløse dukker ned i byens underjordiske ganger - det er lite å hente for ham i byen - og han kommer borti en luguber gjeng ledet av Ali Baba. Krydderet fra «Tusen og én natt» forsterkes med krittmerker og hemmelige skatter. Blandingen varmes med sosialt engasjement. Det tilsettes en dose Tornekrattet/engelsk barnekammerlitteratur, med matkjellere, safting og sylting. Dette blandes med akademisk fattigdom/tørrpinne fra det Dickenske kjøkken. Skremmende dyreskikkelser fra kloakkene, slik vi kjenner det rent allment fra skrekk-og-gru-folkloren, røres heftig inn. Frodige formuleringer av poetisk art utgjør en saus som trenger gjennom det hele.

Til gratineringen: et kjapt lite nåtidsdryss i form av Rimi-poser, Internett og data på skolen.

Mari Osmundsen skriver svært godt når de enkelte avsnitt betraktes isolert. Men helheten spriker i så mange retninger at den blir vanskelig å fordøye. Noe av kraften i selve fortellingen blir borte med så mange ulike heftige ingredienser.