Byer i utvikling?

Det blir stadig hevdet at verden nå står foran en omfattende urbaniseringsprosess, og det er nok også riktig. I en diskusjon om byen kan det imidlertid være hensiktsmessig å se litt kritisk både på begrepet byutvikling og på det geografiske perspektivet.

Ved overgangen til år 2000 vil ifølge internasjonal statistikk omtrent halvparten av verdens befolkning bo i byer og bymessige områder, og bybefolkningen vil bli fordoblet fra 2,4 i 1995 til 5 milliarder i 2025. Men det er viktig å være klar over at så godt som hele denne veksten vil finne sted i utviklingsland. For verden er ikke overraskende delt i to på dette området som på de fleste andre. Altså i et industrialisert, ressurs-sløsende og urbanisert nord, og et fattig og i alle fall delvis ikke-urbanisert sør. Det er vanskelig å beskrive byene i verden kortfattet og presist, fordi variasjonene innen ulike land og regioner er store. Men en påstand om at det nå er velstand og standardøkning som er årsak til byutviklingen i nord, mens den i sør er et resultat av fattigdom og befolkningstilvekst, kan være en brukbar begynnelse.

Det er liten grunn til å romantisere bylivet, men det er en kjensgjerning at byen av ulike grunner virker attraktiv på mange mennesker - både i nord og sør. En vanlig forklaring på byveksten i sør er da også tilflytting. Men det som holder på å skje i disse byene nå er vesentlig en følge av befolkningsøkning. Mesteparten av byveksten har med fødselsoverskuddet å gjøre, noe mindre er migrasjon eller netto innflytting, mens en liten del er knyttet til grensejusteringer - vanligvis utvidelser - og administ-rative endringer. Omtrent 60% av byveksten i Afrika er et resultat av befolkningsøkningen, mens tilsvarende tall er 73% for Sør-Amerika og 44% for Asia.

Bybefokningen øker betydelig i de fleste utviklingsland, og en regner med at det der årlig vil etableres 12- 15 millioner nye husholdninger framover. Allerede lever minst 600 millioner byboere under forhold med så stor overbefolkning og med så prekære problemer knyttet til vannforsyning, sanitære forhold, og til avløps- og søppelsystemer, at liv og helse står i konstant fare. Midlertidigheten reduserer dessuten store folkegruppers sivile rettigheter, ettersom de fleste av de som bor langt under akseptabel standard i byene i sør, har etablerert seg ulovlig som «squattere» og fortausbeboere.

Byutviklingen reflekterer de økonomiske og politiske forandringer som skjer i verden. Mens mesteparten av verdens befolkning i 50-åra levde av jordbruket, er de nå i servicesektoren. Byene spiller en relativt stor rolle i utviklingen av nasjonale økonomier, og som regel har mer urbaniserte land større økonomisk vekst enn mindre. På mange måter kan byutviklingen i sør nå sammenliknes med tilstanden i Europas industribyer for 150 år siden, men det er også store forskjeller. Både økonomiske, sosiale og kulturelle forhold gjør at en ikke uten videre, heller ikke på dette området, kan overføre vellykkete utviklingsstrategier og forbedringstiltak fra nord til sør.

Globalisering av økonomien og markedstilpasning betyr økt urbanisering og byfattigdom. Krisene - de menneskeskapte som kriger, som naturkatastrofer og i økonomiene - fører også til tilflytting i byene i sør og mer fattigdom. Mens byfattigdommen var relativt liten for 20 år siden, er den i dag derimot betydelig. Nå regnes over halvparten av befolkningen som fattige i byene i den sørlige delen av Afrika. Den fattigste delen av befolkningen der bor - ofte som resultat av kolonimaktenes byplanlegging - i byenes ytterområder, noe som øker folks transportutgifter ettersom jobbene vanligvis er å finne i sentrum. Dette er spesielt tilfelle i Afrika, mens det både i Asia og Sør-Amerika også finnes store konsentrasjoner av squatterbebyggelse i sentrale deler av storbyene.

Myndighetene i de fleste land og byer i sør har verken planleggingskapasitet eller andre ressurser til å handtere den voldsomme - og uplanlagte - veksten de er utsatt for. Byene der kan nå stå foran miljømessige katastrofer dersom myndighetene ikke får anledning til å utvikle og gjennomføre strategier rettet mot en mer bærekraftig urban framtid. Innsiktsfulle forskere på området hevder at faren nå er stor for at storbyen i sør lett kan bli et menneskelig og miljømessig helvete, og at den som en tidsinnstilt bombe representerer en alvorlig trussel mot den politiske og økologiske stabiliteten i verden.

I nord er byutviklingen nå et resultat av velstands- og standardøkning, og ikke først og fremst av befolkningstilvekst. Her flytter folk ut og inn av byene, og folketallet øker lite. Ofte blandes byvekst og befolkningsøkning, slik at når planleggere og politikere presenterer vyer og stadig understreker behovet for nye boliger, er det lett å oppfatte det som resultat av befolkningstilvekst. Men storbyene i nord fortsetter å vokse dramatisk selv om folketallet ikke er økende; og endringene og urbaniseringen er stort sett forårsaket av vekst i arealbruken. For eksempel i Norges mest «urbane» bydel - det populære og gentrifiserte Grünerløkka - bor det jo langt færre mennesker nå enn for 50 år siden, og for ikke å snakke om for 100 år siden da bydelen ble etablert. Den meget omtalte urbane utviklingen der har ikke med økt befolkningstetthet å gjøre, men med stan-dardøkning og endret livsstil.

Britene har i det siste vist at de har ambisjoner om å ta byutviklingen i landet på alvor - i alle fall som et politisk problem. Kort tid etter regjeringsskiftet nedsatte Tony Blair en «urban task force» - en innsatsgruppe for byutvikling - ledet av den verdenskjente arkitekten (Lord) Richard Rogers. Den legger i disse dager fram resultatet av arbeidet, og det er flere punkter i deres rapport som kan få generell interesse. Byene skal - dersom denne gruppa får gjennomslag - ikke lenger utvikles etter prosjektmetoden. Svakheten ved thatcherismens markedsstyrte og bitvise strategi kommer nå til syne som fragmenterte prosjekter hvor det ikke overraskende viser seg at de urbane kvalitetene er i ferd med å forsvinne. Derfor skal mer helhetlig planlegging prioriteres, og oversiktlige planer skal igjen legges til grunn for byutviklingen. Nå er det kvaliteten i byrommene og ikke først og fremst bygningenes utforming som skal prioriteres. Det er altså byens og ikke nødvendigvis enkeltobjektenes arkitektur som bør få størst oppmerksomhet i urbane sammenhenger. Innsatsgruppen understreker at byutvikling nå i hovedsak dreier seg om regenerering eller omforming av byen, og ikke utvidelser i ytterområdene.

Mesteparten av global ressursbruk og forurensning står byene i vår del av verden for, og som et resultat kan utviklingen nå egentlig sies å være antiurban fordi den fører til en utynning og ikke en fortetting av byen. Bypolitisk strategiutvikling må ha den to-delte verden som utgangspunkt dersom en ønsker mer siviliserte og bærekraftige samfunn. I nord vil det bety omforming med økologisk siktemål innenfor mer helhetlige rammer, og ikke først og fremst nybygging. I sør må løsningen av byenes problemer knyttes til oversiktlig planlegging, basert på en mer rettferdig fordeling i tråd med den fattige bybefolkningens ambisjoner og forutsetninger. Begge deler vil bety meget store utfordringer for mange aktører - politikere, fagfolk og miljøforkjempere - på den urbane scenen i sør og nord; noe de nå trolig er relativt dårlig forberedt på.