Bygde på ren trass

Kongehus, regjering og Storting og publikummere over hele landet kan gratulere seg selv og hverandre i jubel over det storslåtte nasjonalmonumentet, selvstendighetssymbolet! Vår alles stolthet og glede, reist i begeistringens rus. Eller hvordan var det?

22 år skulle gå fra den første entusiastiske arbeidskomiteen startet arbeidet til bygningen endelig sto ferdig. Etter 22 år med offentlig likgyldighet, statens eneste bidrag var gratis tomt, endeløse diskusjoner om hvor teatret eventuelt skulle ligge, massiv motstand ikke minst fra universitetet, utålmodige aksjonærer og nye tiggerferder, ble Nationaltheatret endelig åpnet med pomp og prakt i september 1899.

Norges nye hovedscene var et privatteater, reist på privat initiativ og for private midler som et monument over ren, skjær trass.

Brann var årsaken

I 1877 var det brann i Christiania Theater, «den gamle kassa» på Bankplassen. Det satte fart i drømmen om et nytt hus, vakkert og tidsmessig, et møtested for publikum og kunstnere hvor skuespillerne endelig skulle snakke norsk fra scenen og norske diktere få et hjem. Regjeringsadvokat Chr. Lasson (far til malerinnen Oda Krohg, Chat Noirs grunnlegger Bokken Lasson og komponisten Per Lasson) var en effektiv og optimistisk komitéformann, og den første generalforsamlingen i Aktieselskabet Nationaltheatret (juni 1877) satte 1885 som siste frist, da skulle det nye Norges stolthet stå ferdig i Studenterlunden!

Men nei. Alle som hadde noe de skulle ha sagt, sa nei. Slottet var eneste unntak. Staten sa nei til å gi gratis tomt, noe offentlig bidrag til selve byggingen var det ikke engang snakk om, og universitetet sa plent nei.

Nei til gjøglere

Gjøglere i naboskapet skulle man ha seg frabedt på det sterkeste. «...det preg av fred og alvor som bør hvile over universitetets omgivelser, vil forstyrres av en saadan bygning» og dessuten: «en kongeborg, en parlamentsbygning, et universitet og et theater, vil ikke kunne danne noen passende forening,» het det i 1881. Da ble Bjørnstjerne Bjørnson så rasende som bare han kunne bli.

Bråkebøtta Bjørnson

Han minnet om at teatret ikke bare «skjærper sandsen for den fri forskning og retfærdighet» som nettopp disse institusjonene skal fremme, men også om at det refser «den humbug som kan samle sig i dem»! Men universitetet sto på sitt, og etter ti år med tomtekrangel var Nationaltheatret stadig et luftslott. Vestbanetomta og Bjørvika var det ingen som tenkte på den gang, men hva med Slottsparken, Akersgata, Klingenberg-området eller Drammensveien?

Fram og tilbake og like langt fra målet sto teatersaken da Bjørnson junior kom inn i arbeidskomiteen som et stormkast i januar 1886. 27 år gamle Bjørn Bjørnson, diktersønn og fremragende teatermann, europeer og norsk nordmann, like energisk som sjarmerende. Ingen fikk fred for ham verken i Storting, regjering, universitet eller departement - han ble redningen.

Viktig symbol

Hver eneste maktmann ble oppsøkt og overbevist på tomannshånd. Nyttet ikke det, gikk veien gjennom koner, sekretærer og bud! I juni 1888 kom resultatet: Ca. 2500 kvm av Studenterlunden langs Stortingsgaten ble omsider offisielt avgitt som teatertomt. Arkitektkonkurransen ble avholdt året etter, og det første spadestikket tatt 18. november 1891 uten at finansieringen på noen måte var sikret. Snarere tvert imot! Byggetida tok åtte år, for kassa var rett som det var bunnskrapt. Bjørnson fikk bruk for sine regievner. Hver gang det ble byggestans, instruerte han en mann til å gå rundt bak det høye plankegjerdet og støye. Det ble sagt at Bjørnson selv betalte for aktiviteten. Kreditorer og aksjonærer måtte beroliges for enhver pris.

1. september 1899 sto Nationaltheatret ferdig, selve symbolet på nasjonens selvstendige kultur og åndsliv. En historisk dag.

Bjørn Bjørnson var blitt det nye teatrets første og selvskrevne sjef. Teaterbygget ble arkitekt Henrik Bulls gjennombruddsverk, det rommet 1144 sitteplasser og 124 ståplasser og var utsmykket av våre fremste norske billedkunstnere. Og det var stappfullt av kompromisser, gips i stedet for marmor, brun lineoleum og ikke dyr parkett, sjablongmaling i stedet for silketapet, men det var ferdig, og det var vårt.

Drømmen om en norsk hovedscene som også skulle romme de tre kunstartene opera, dans og musikk etter mønster av Det kongelige Theater i København, ble for dyr. Men med det private Nationaltheatret ble grunnlaget lagt både for Oslo-Filharmonien, Nasjonalballetten og Den Norske Opera - tross alt.