Bygdebok mest for leger

Interessant, men konfliktunnvikende.

BOK: Boka beskriver ifølge baksideteksten «distriktslegenes kamp for faglig og sosial anerkjennelse - i forhold til staten som arbeidsgiver, til kollegene og til lokalbefolkningen». Videre at dette er den første boka om distriktslegene, mens «lærerne og presteskapet for lengst fått sine yrkesliv og sin plass i samfunnet dokumentert og fortalt». Dette er sikkert riktig.

Det er likevel en original innfallsvinkel å tenke på leger som beskjedne stakkarer i sosialgruppe tre som har måttet slåss for sosial anerkjennelse og vært de siste til å få synliggjort oppmerksomhet om seg selv. Boka skal ifølge forfatteren være «til nytte og glede» for «medisinere». Den er da heller ikke profesjonsanalytisk og bidrar ikke til å skape rolledistanse, refleksjon eller grubling, usikkerhet og frustrasjon i standen om egen virksomhet. De skrider fram struttende av vitenskap.

Det er mye å glede seg over, kapitlene om krigen og rettsoppgjøret og kulturmøter og kulturkonflikter er interessante. Men også her er fortellerstemmen konfliktvegrende, forsonende og forstående. Forholdet mellom distriktslegene og Karl Evang og Helsedirektoratet er det mye pent å si om og på dette punktet må man tåle en dose intern etatshistorikk.

Likevel, det blir mest for medisinere, distriktslegene har fått sin bygdebok med «Doktoren». I den gammeldagse bygdeboka var gjerdestriden den første beveger, i denne er det Iversen-komiteen, og hvorfor det trakk ut med behandlingen av dens innstilling.

Når boka er nyttig for andre enn medisinere, er det fordi profesjonen var så viktig i utbyggingen av et offentlig helsevesen over hele landet. Kanskje kan den åpne for en profesjonskritisk framstilling av distriktslegen som sikkert også vil få støtte fra Legeforeningens forskningsinstitutt.