Oslos byutvikling er preget av stadige omkamper og dårlige kompromisser. Byregjeringen hadde knapt tiltrådt før de satte det nye hovedbiblioteket i Bjørvika i spill. Raymond Johansen krevde gjennomgang av alle kostnader, en gjennomgang som endte med at Deichman blir bygget, men at inntil 40 prosent av arealet skal leies ut til andre enn biblioteket selv. I gjennomgangen spøkte også det nye Munch-museet i bakgrunnen. Byrådet snakket mye om driftskostnadene for de to byggene, og var klare på at de også ville sette i gang en liknende gjennomgang av Lambda. Kulturbyråden har varslet at hun vil kutte i driftskostnadene. Det er både forståelig og klokt at byrådet selv vil kontrollere framdrift og kostnader for samtlige store byggeprosjekter framover.

Å grundig kontrollere er klokt, å overse grundig arbeid er uklokt. I helga vedtok Oslo MDG ikke bare at de ønsker en ny gjennomgang av prosjektet, men også en ny sammenlikning med å bygge nytt museum på Tøyen. Blir den gjennomført, setter den hele museet i fare.

Det er nemlig ikke manglende utredninger som er byrådets problem, det er kostnader. Veien fram til første spadetak var i begge disse sakene brolagt med grundige utredninger og arkitektkonkurranser. I mellomtida har de gamle bygningene forfalt. Det gamle hovedbiblioteket har vært uegnet til bibliotekdrift nesten siden det ble bygget. Munch-museet på Tøyen har utstillingslokaler til en liten del av kunstnerens verker, slik at mesteparten av kunsten til enhver tid er stuet bort i magasinene. Alternativer på Tøyen og andre steder i byen har vært grundig undersøkt i flere runder.