Bygg som begrenser

«Den Sorte Diamant, utvidelsen av Det Kongelige Bibliotek i København, er nylig åpnet for publikum. I den anledning skriver arkitektene Schmidt, Hammer & Lassen følgende i en bok utgitt til åpningen: «Vore fysiske omgivelser (er) ikke ligegyldige, men (...) arkitekturen udtrykker de værdier, som danner rammene om vores hverdag.»

Jytte Hilden, tidligere kulturminister i Danmark og i dag ansatt som kultursjef ved Det Kongelige Bibliotek, sa det samme om Den Sorte Diamant da hun besøkte Nasjonalbiblioteket tidligere i høst, men da på en mer brukerorientert og konkret måte: «Det er bygningen som gir oss mulighetene.»

Mulighet til hva? Det Kongelige Bibliotek og København har fått den bygningen de lenge har ønsket seg. «Diamanten» er i alle henseender en spektakulær bygning, formet som en stor, sort monolitt med skrå fasader. Den er definitivt ingen sky og beskjeden utvidelse av Det Kongelige Bibliotek, men det var da heller aldri meningen. «Diamanten» peker sterkt og tydelig mot en bestemt kulturell forpliktelse, nemlig Det Kongelige Biblioteks ansvar for å formidle innholdet i den nasjonale kulturarv. Og det hersker ingen tvil om at Den Sorte Diamant gjør det fysisk mulig å realisere: «Retten til - og muligheden for - at se kulturarven og opleve den i historiske og aktuelle sammenhænge,» for å sitere direktør Erland Kolding Nielsen ved Det Kongelige Bibliotek.

Nasjonalbibliotekene i Europa har tidligere forstått sine roller som informasjonsformidlere i en ganske bestemt betydning av ordet. Informasjonsformidling har i hovedsak vært definert som informasjonsoverføring i forhold til forsknings-, formidlings- og universitetsbiblioteksoppgaver. Kulturarvens betydning og hvordan den skal formidles har ikke vært viet samme oppmerksomhet. I de gamle bibliotekbyggene har det heller ikke vært avsatt prioritert plass til dette formålet.

Det kan ikke herske tvil om at et nasjonalbibliotek har og skal påta seg omfattende kulturelle forpliktelser. Publikum må kunne forvente av et nasjonalbibliotek at det oppmuntrer til økende bruk av samlinger og tilhørende infrastruktur, og til utvidet adgang til samlingene gjennom nasjonale og internasjonale informasjonsressurser. Videre er det et nasjonalbiblioteks forpliktelse å vise frem samlingene og kulturarven for offentligheten. Demokratiseringen av samfunnet i dette hundreåret innen områder som utdanning, opplysning og informasjonsformidling har en åpenbar parallell i publikums adgang til å oppleve kulturarven. Adgangen og retten til å se og oppleve kulturarven er en kulturell forpliktelse som Det Kongelige Bibliotek i København nå kan påta seg takket være et både tidsmessig og velegnet bibliotekbygg. I Norge er vi underlagt samme forpliktelse, men uten et tilhørende bygg.

Et moderne nasjonalbibliotek skal i egenskap av kulturbærer og kulturformidler bestrebe seg på å være en transparent institusjon, lokalisert i en transparent bygning, slik tilfellet er med Den Sorte Diamant. Et nasjonalbibliotek skal ikke bare romme nasjonens kulturarv knyttet til skriftkulturen, men skal likeledes kunne eksponere den, brette den ut for offentligheten. Det forutsetter stor grad av innsyn og mulighet til å tilby innsyn. Det er vårt ansvar å tilstrebe tilgjengelighet i forhold til det publikum som vi er satt til å betjene. Nasjonalbiblioteket har et stort ønske om å bli sett, besøkt og brukt.

Økt grad av tilgjengelighet i forhold til publikum løses definitivt ikke bare ved utvidede åpningstider eller ved å flikke på en gammel og utidsmessig bygningsmasse. Nasjonalbiblioteket må bli mer synlig i det offentlige rom. Avdelingen i Oslo lokaliseres i dag i en lite funksjonell og kompakt gammel bygning, som ikke under noen omstendighet egner seg for moderne bibliotekdrift, med stor vekt på formidling av kulturarven. Vi kan dessverre ikke, som Jytte Hilden, si at det er bygningen på Drammensveien som gir oss mulighetene. I Oslo er det bygningen som begrenser mulighetene og ambisjonene.

Stortinget kan imidlertid legge til rette for at Nasjonalbiblioteket i Oslo får en bygningsmessig utforming og en infrastruktur som gjør det mulig å konsentrere oppmerksomheten om formidlingsaspektet i forhold til en kulturarv som for landets befolkning stort sett forblir usynlig og derfor på det nærmeste ikke-eksisterende. Det er helt klart problematisk for et nasjonalbibliotek å skulle forvalte en kulturarv som bare i svært begrenset grad gjøres tilgjengelig for publikum. Det er en opplagt nasjonal forpliktelse å sørge for at den nasjonale skriftkulturen er mest mulig fullstendig, men det er minst like viktig at de nasjonale samlingene er tilgjengelige for forskere og, ikke minst, for den alminnelige interesserte offentlighet. Nasjonalbiblioteket har helt klart en betydelig forpliktelse i forhold til den del av befolkningen som ikke bruker institusjonen til studier og informasjonssøkning.

Moderne bibliotekbygg i Europa får i dag en utforming som tar høyde for formidlingsaspektet (åpne magasiner, flere utstillingssaler, foredragssal og auditorium, musikkrom, forskningsplasser, publikumsarealer o.l.). Det gjenstår å se hva slags bygg Nasjonalbiblioteket får i Oslo, men et underdimensjonert bygg som ikke setter institusjonen i stand til å drive moderne bibliotekvirksomhet, med stor vekt på formidlingsoppgaver, vil være en stor skuffelse.

Hvordan ønsker Nasjonalbiblioteket å fremstå for publikum i de nærmeste årene? Nasjonalbiblioteket skal etablere seg som den beste kilde til kunnskap om Norge og den viktigste informasjonsleverandør av norske medier til norske og utenlandske privatpersoner og institusjoner. Denne målsettingen er i samsvar med de overordnede målsettinger som ligger til grunn for regjeringens kulturpolitikk på bibliotekvesenets område. Da må vi også kunne forvente at Stortinget medvirker til å ruste opp avdelingen i Oslo på en slik måte at den kan påta seg ansvaret for innholdet i kulturpolitikken.

En lang rekke aktiviteter er planlagt for de nærmeste årene.

Nasjonalbiblioteket i Oslo vil i de kommende årene holde to store utstillinger pr år, fordelt på første og andre halvår. Samtlige utstillinger vil også bli gjort tilgjengelige på våre internettsider. For kommende år planlegges utstillingene «Hurtighet. Det nittende århundre» og «Gastronomi. Norsk kokekunst og norske kokebøker».

Nasjonalbiblioteket tar videre sikte på å etablere seg som en viktig arena for foredrags- og forelesningsvirksomhet med tematisk utgangspunkt i det nasjonale. Med forelesningsserien «Klassikere for neste årtusen» vil Nasjonalbiblioteket i Oslo i de nærmeste årene, frem mot 2005, bidra til å ruste opp nasjonens forhold til sine klassikere. Her vil en rekke ulike aspekter ved det nasjonale bli berørt (arkitektur, litteratur, maleri, skulptur, film, fotografi, musikk, matkultur m.m.). I forlengelsen av denne aktiviteten planlegges også en skriftserie for tekstkritiske studier og utgaver. Pålitelige tekstutgaver er mangelvare i Norge, og vi anser det for å være en nasjonal forpliktelse å medvirke til at dette arbeidet kommer i gang i systematisk forstand.

For øvrig vil Nasjonalbiblioteket inngå forpliktende samarbeid med forfatterorganisasjoner, forlag og bokklubber for å kunne arrangere bokdager, seminarer og forfattertreff.

Internasjonale konferanser med bredt faglig nedslagsfelt inngår også i våre planer. For tiden planlegges konferansen «Nasjonalbibliotekene og samtidslitteraturen: Det elektroniske hukommelsestap». Den skrevne litteraturens overgang til digital form og de konsekvenser dette medfører for produksjon, komposisjon, distribusjon, konsum og lagring av elektroniske tekster medfører at nasjonalbibliotekene må utvikle rutiner for å anskaffe, lagre og distribuere slik informasjon. Unnlater man å gjøre dette, vil forskningen på sikt bli skadelidende.