ENORME KOSTNADER: Noen ganger krever det store investeringer å unngå enorme kostnader, skriver Dagbladets kommentator. Her er barneminister Inga Marte Thorkildsen på besøk på Barnehuset i Oslo tidligere i år. Foto: Thomas Rasmus Skaug  / Dagbladet
ENORME KOSTNADER: Noen ganger krever det store investeringer å unngå enorme kostnader, skriver Dagbladets kommentator. Her er barneminister Inga Marte Thorkildsen på besøk på Barnehuset i Oslo tidligere i år. Foto: Thomas Rasmus Skaug / DagbladetVis mer

Bygger opp, river ned

Regjeringen ruster opp det kommunale barnevernet for 200 millioner i 2013. Akkurat nå kutter det statlige barnevernet for like mye, skriver Anne Marte Blindheim

«Aldri er det brukt mer penger på (velg formål)» er en politikersannhet som ikke alltid forteller hele historien om prioriteringene. Som departementer flest, liker Barne- og likestillingsdepartementet (BLD) å framheve de pene tallene. De finnes. Regjeringen gir mer penger til kommunalt barnevern. 240 millioner kroner ble øremerket i 2011, ytterligere 50 millioner kom i 2012 og før helgen fortalte Inga Marte Thorkildsen at det kommer 205 millioner til i 2013. En halv milliard på tre år er det største løftet i kommunalt barnevern på 20 år.

Pengene trengs. Antallet barnevernsbarn er doblet på under 20 år. I 1993 talte de drøye 26 000. I 2011 flere enn 52 000. Helsetilsynet og Riksrevisjonen har studert kvaliteten i det kommunale barnevernet og fått nedslående resultater. Barna fanges opp for seint. Det er store mangler ved de barnevernsfaglige vurderingene og undersøkelsene. Saksbehandlingen trekker ut i tid. Hjelpetilbudet er knapt. Oppfølgingen er dårlig, ledelsen svak.

Men den pene påplussingen er bare halve sannheten om barnevernets økonomi. Barnevernet består av enda en grein. Det statlige Barne- og familiedirektoratet (Bufdir) og de regionale Bufetatene har som hovedoppgave å bistå kommunene med spesialisttjenester. Mens den kommunale greina styrkes, har den statlige sluttet å vokse. Aktivitetsveksten i det statlige barnevernet har vært på ti prosent i perioden 2009—2012, bevilgningsveksten har vært på bare to prosent, justert for pris- og lønnsutvikling. Bufdir forteller at de i denne perioden har effektivisert for 500 millioner kroner. Ved starten av 2012 hadde de en budsjettutfordring på 200—250 millioner kroner. Dette skal spares inn før årets slutt. De pengene det kommunale barnevernet får, er altså de samme som det statlige må spare. 2013-tallene for det statlige barnevernet har ingen sett seg tjent med å lekke.

Det foregår en reform styrt av to hovedideer: Organiseringen vris fra mindre statlig til mer kommunalt barnevern. Tiltakene vris fra institusjon til fosterhjem. De fleste kan være enige om at tidligere og sterkere innsats lokalt er viktig, at de fleste barn har det best i en familie og at effektivisering og omstilling noen ganger er nødvendig. Men den kjappe pengeflyttingen har noen konkrete, negative konsekvenser.

De siste åra har Bufdir og Bufetatene strupt tiltakene til barn og unge i budsjettstress hver høst. Høsten 2010 dokumenterte Dagbladet at Bufetat region øst påla ansatte å trenere saker. I juni i år så Bufdir og Bufetatene for seg å kutte 150 årsverk, 23 institusjonsplasser og tjenester som veiledning til fosterforeldre, hjelpetiltak i hjemmet, familie- og nettverksarbeid og ettervern. Nå sitter de med sparekniven i hånda. Nedbyggingen skjer før kommunene rekker å få tilsvarende tilbud på plass, og ingen vet hvor mange barn som rammes. Stat- og kommuneansatte er bekymret. Og kommunene var misfornøyde med spesialisttjenestene fra før.

En rapport fra NOVA advarer om at tiltaksvridningen kan være trukket for langt. Fosterhjem er mye billigere enn institusjon, men ikke alle barn lykkes i fosterhjem. Ifølge forskerne er økonomiske hensyn blitt en stadig viktigere årsak til tiltaksvridningen.

Budsjettene er én ting. En vel så stor utfordring er at barnevernet er en sektor så kaotisk at selv de ansatte har trøbbel med å holde oversikt. Aktørene er mange, de er statlige, fylkeskommunale, kommunale, private og ideelle. En evaluering regjeringen har fått utført viser at ansvarsfordelingen mellom hovedaktørene, det statlige og det kommunale barnevernet, er uklar. Ressursene utnyttes ikke godt nok. Et grunnleggende problem for Bufdir er at de, i motsetning til Helsedirektoratet, ikke har en klar rolle som fagdirektorat. Skjønnet som utøves når et barn tvangsplasseres, utøves på 429 ulike kommunale måter, uten felles retningslinjer, av ansatte som i snitt utfører én tvangsplassering i sin karriere. Det norske barnevernet henger ikke sammen. Her hjelper det ikke å bare flytte penger. De ulike greinene må redefineres og styrkes.

Omsorgssvikt er en personlig tragedie for hvert barn. 52 000 barnetragedier er en nasjonal tragedie. Det nærmer seg antallet nordmenn som fødes hvert år. Forskningen er klar på at barn som opplever omsorgssvikt har høyere risiko for å få det vanskelig seinere, målt i psykisk helse, skoleprestasjoner, inntekt og deltakelse i arbeidslivet. De har også høyere risiko for å bli voksne som direkte skader seg selv eller andre. Noen ganger krever det store investeringer å unngå enorme kostnader.