Bygging av høyhus i Oslo

«Høyhus står for noen som selve bildet på det urbane og moderne, men har samtidig store konsekvenser for byens profil, identitet og lokalmiljø.»

I disse dager legger Oslo kommune frem sin høyhusmelding. Meldingen har vært utredet i ett år og vil skape debatt om hvordan Oslo skal utvikles som storby i årene som kommer. Dette er en viktig verdidebatt hvor Riksantikvaren bidrar i rollen som miljøverndirektorat på feltene kulturminnevern, byutvikling og bærekraft.

Høyhus står for noen som selve bildet på det urbane og moderne, men har samtidig store konsekvenser for byens profil, identitet og lokalmiljø. Derfor må dagens byggevirksomhet ta hensyn til at Oslo faktisk er en gammel by. Byen har nylig med stor stolthet feiret 1000-årsjubileum, den har unike rester av de første århundrene i Gamlebyen, med Akershus slott som byens sentrale ikon, og den preges av en helhetlig urban bebyggelse fra 1800- og tidlig 1900-tall. Disse kvalitetene er viktig kapital i konkurransen om innbyggere og næringsliv.

Det hevdes at høyhus vil gi byen bokvaliteter den har lite av. Høyhus gir ganske riktig bokvaliteter for de få på toppen - først og fremst utsikt - men på bekostning av de mange nede på bakken som må slite med miljøeffektene. Høyhus gir dramatiske skyggevirkninger så langt mot nord som hos oss. De fanger sterke vinder i høyere luftlag og presser dem ned mot bakken. Slik danner de vindtrakter og kastevinder. Vind og skygge gir mer utrivelige og ubrukelige uteområder. Og har vi egentlig for lange somre i Norge?

Oslo er også i motsetning til de fleste høyhusbyene velsignet med en kupert natur og åser som gir rikelig tilgang til utsiktsleiligheter - så lenge en ikke bygger høyhus foran. I stedet for å bo på skuldrene av hverandre må vi kunne bruke de amfiene naturen har gitt. Høyhus framstår i praksis lik den som reiser seg i teatersalen for å se bedre!

Kvalitetene sies å ligge i kombinasjonen utsikt og urbane omgivelser. Har man glemt at Oslo har ytre bydeler som mangler møtesteder og urbane rom og kvaliteter? For å hindre en enda mer sosialt segregert by burde kommunen heller kunne bedre kvalitetene og attraktiviteten til de ytre bydelene enn å legge til rette for kremleiligheter for de få i sentrum.

Svenske studier av boligtypenes attraktivitet i boligmarkedet viser at kvartalsområder er mer attraktive enn høyhus. Det er kvaliteter som nærhet til bakken og skille mellom offentlig og privat uteareal som er utslagsgivende. Nærhet til bakken har bl.a. stor betydning for barns oppvekst.

Høye bygg har til alle tider vært brukt som både samlende kultursymboler og orienteringspunkter i bystrukturen, og Oslo har mange slike. Christiania vokste med ekspressfart fram på 1800-tallet og ble Norges største by og hovedstad. Byen ble formet etter samtidas kontinentale idealer for den urbane, moderne by, med mange symbolsterke landemerker for selvstendighet og kultur. I senere år har byen vokst i høyden og druknet noen av dem, men mange holder stand, og nye har kommet til i samme tradisjon, som Rådhuset, Folketeaterbygningen og Regjeringsbygget.

Den eldre byens identitet er derfor tett knyttet til de mange symbolene for viktige kulturelle fellesskapsverdier og Oslos rolle som europeisk hovedstad, ikke private næringsinteresser eller boligfunksjoner. Symbolsterke monumenter mister sin kraft hvis det blir for mange, og hvis alle byens funksjoner skal slåss om oppmerksomhet, oppstår kaos. Den eldre byen trenger derfor ikke bolig- eller næringshøyhus. De vil tvert imot bryte ned de kvalitetene byen allerede har.

1900-tallet, med de store boligprogrammene og veiutbyggingene, har på en helt annen måte preget den ytre byen med Groruddalen. Her framstår bolighøyhus som kjennetegnende landemerker og orienteringspunkter, og nye bolighøyhus i tilsvarende høyde vil kunne bygge videre på bydelens egenart. Det gjelder også østre del av Ring 3 fra Økern og østover.

Høyhus gir generelt ikke høyere utnyttelse enn andre typer bebyggelse, men gir andre kvaliteter og problemer. Dette er dokumentert i norske og svenske studier. Når enkelte høyhustomter kan vise en svært høy utnyttelse, glemmes gjerne at tomteutnyttelse regnes av netto tomt, og at høyhus i slike tilfeller preger og dels privatiserer langt større områder. Høyhus gir derfor liten samfunnsnytte, men kan gi stor fortjeneste for noen få utbyggere.

Det grunnleggende spørsmål blir derfor: Hva slags by skal Oslo være, og hvor skal vi hente våre forbilder - i amerikansk eller europeisk bytradisjon? Krever drømmen om det urbane et fysisk svar, eller et sosialt eller mentalt? Er Oslo Plaza mer urban enn Grünerløkka?

Oslo med sine 500000 innbyggere har ingen mulighet til å konkurrere om visuelle modernitetssymboler med New Yorks åtte millioner innbyggere og globale finanssenter. Hvis Oslo velger å satse på en amerikansk urbanitetsmodell, vil byen i beste fall rangeres på linje med Midtvestens tredjerangs høyhusbyer. Som symbol på modernitet er også høyhus ganske tvilsomme. Viktige banebrytende prosjekter som Philipsbygget og Postgirobygget er allerede enten erstattet eller under kraftig omdanning.

Andre byer tilsvarende Oslo har klart å være dynamiske og urbane og samtidig opprettholdt sitt historiske preg til i dag, som København, Praha, Roma, Helsinki og Paris. Den historiske opplevelsen vi får i disse byene skyldes at de har klart å holde sentrale eldre bymiljøer fri for høyhus, slik at den eldre symbol- og formsterke byprofilen er bevart.

Oslo er byen mellom fjorden og marka. Den naturskapte situasjonen er av Oslos viktigste særtrekk og kvaliteter. Det er denne byen vi må videreutvikle.