Bygutt på bygdekino

Det handler om levende bilder. Om jakten på levende bilder. Når Norsk Bygdekino fyller femti år, slik den gjør i disse dager, er det fascinasjonen for filmen som medium som feires.

Dette drømmenes marked som ble brakt omkring av kyndige kinooperatører, denne forunderlige flimrende verden av merkelige fortellinger som har lyst opp lerreter i de mest avsidesliggende strøk. Mange vil forundres over å høre at det fortsatt eksisterer og at 112 000 barn og voksne på 211 spillesteder besøkte bygdekinoen så seint som i fjor, selv om det for enkelte vil være «omtrent like forhistorisk som helleristningane på bergveggen,» som lyrikeren Paal-Helge Haugen formulerer det.

  • Haugens artikkel om bygdekinoen, «Skrifta på veggen», står på trykk i boka «Film på vei - bygdekinoen gjennom 50 år», som blir utgitt av Norsk filminstitutt. Seks forfattere fra forskjellige generasjoner memorerer og analyserer folks forhold til bygdekinoen i Norge. Det handler igjen og igjen om møtet med bildene, med det som var fremmed og kjent på en gang. Bilder fra en helt annen virkelighet enn den en selv befant seg i, men som likevel var gjenkjennelig fordi den skapte drama, komedie, skrekk, spenning og kjærlighet bokstavelig talt rett foran øynene på folk.
  • Selv en bygutt som undertegnede fant befrielse i bygdekinoen; på diverse fjerntliggende feriesteder. Før man var gammel nok til engang å besøke Oslo sentrum aleine, kunne man gå på voksenkino på bygda. I lokaler som utenfra liknet uteløer, var kontrollen av identitetspapirer svært begrenset. Her satt mødre med småunger på fanget mens amerikanske og tyske soldater sloss så uniformene blafret oppe på lerretet. Eller mer fredelig: Norske soldater på tokt langs norskekysten, med Arne Bendiksen, Rolf Just Nilsen, Arve Opsahl & Co. i fullt firsprang. Rull etter rull ble lagt på maskinen, mens forsamlingen gikk ut og inn av lokalet for å røyke og tygge skrå og kikke på jentene.
  • Jakten på bildene, og kraften i dem, slik det også er skildret på film; i Giuseppe Tornatores «Cinema Paradiso», Peter Bogdanivichs «The Last Picture Show» og Wim Wenders «King of the Road». Eller i Kjartan Fløgstads essay «Tordenveien». Vi er mange som kan takke bygdekinoen for at Robert Mitchum og James Dean kom tidsnok inn i våre bitte små tilværelser. Som Ragnar Hovland skriver i boka om bygdekinoen: «Ei rastløyse var sådd. Det var ingen veg tilbake.»