SE TIL NORGE: «Ikke spør meg hvordan de løser det økonomisk, men man kan ikke gjøre annet enn å applaudere», skriver artikkelforfatteren. Her er musikkfestivalen Bylarm representert ved det danske bandet Billie Van. Foto: Øyvind Rønning / Dagbladet
SE TIL NORGE: «Ikke spør meg hvordan de løser det økonomisk, men man kan ikke gjøre annet enn å applaudere», skriver artikkelforfatteren. Her er musikkfestivalen Bylarm representert ved det danske bandet Billie Van. Foto: Øyvind Rønning / DagbladetVis mer

Bylarm fortjener større publikum

Den som vil skaffe seg en rask oversikt over hete svenske artister gjør det paradoksalt nok best ved å dra til Norge.

FESTIVAL: Bylarm er kanskje ennå ikke noe South By Southwest. Men den norske vinterfestivalen fortjener definitivt å bli oppdaget av flere, ikke minst svensker.

ByLarm startet som en sirkulerende musikkfest for bransje og nye artister. For noen år siden rotfestet den seg i Oslo, og etter å ha funnet sin form vokser festivalen nå i betydning og omfang for hvert år som går.

Bylarm vil, akkurat som sitt betydelig større Austin-forbilde South By Southwest, vise fram ny musikk. I løpet av fire kvelder og på 16 scener i hjertet av Oslo krydde det i forrige uke av velplukkede unge akter fra hele Norden, ispedd litt mer garvede artister, som Turboneger, Neneh Cherry, Mando Diao og Johnossi.

Den som vil skaffe seg en rask oversikt over hete svenske artister gjør det paradoksalt nok best ved å dra til Norge. Lovende band som Noonie Bao, MF/MB/, Say Lou Lou og Urban Cone tiltrekker seg publikum. Samt et band som heter Sweden, selv om de er fra Norge.

Som svensk førstegangsbesøkende slås jeg til og med av hvor mange strålende konsertlokaler det er i Oslo, flere enn det antakeligvis er publikum til. Stockholmske Mariam The Believers personlige stemninger er som skapt for den koselige, intime jazzklubben Victoria. En liten gåtur derfra havner jeg foran danske Efterklang og deres spennende rytmer på Rockefeller.

Islandske Sin Fang sveper publikum inn i drømmende orkestrerte popmelodier, men konserten løftes ytterligere av at de spiller i en gammel kirke, Kulturkirken Jakob, som ikke bare er bedårende vakker, den har også en bar! Jeg ser elektropoppete Highasakite og funderer nok en gang på hvorfor norsk musikk har så vanskelig for å slå gjennom i Sverige når svenske artister ofte lykkes bra i Norge. Muligens har nordmenn et mer åpent sinn. Stemningen på Bylarm kjennes veldig befriende nysgjerrig og uredd.

Om det er noe som «alle» synes å ville se i år, er det Norges nye r’n’b-håp Truls, men det er bra med folk på de fleste giggene. På vei ut fra konserten med den unge svenske hiphopduoen Lorentz & Sakarias løper jeg på Lenny Kaye, Patti Smiths legendariske gitarist. Han er på Elliphant også.

Men mye av det mest interessante skjer faktisk på dagene, på den delen av festivalen som bare er åpen for musikkbransje og medier. Dessverre, må man si. For hvem med det minste snev av teoretisk musikkinteresse vil ikke høre den svenske journalisten Jan Gradvall intervjue filmregissøren Tomas Alfredson om hvorfor Gary Oldman hører på Julio Iglesias «La Mer» i slutten av «Tinker tailor soldier spy»? Eller være med når Bob Stanley fra Saint Etienne leser om hvordan KLF forandret britisk popmusikk, fra sin kommende bok «Yeah yeah yeah: the story of modern pop»? Eller ta del i de britiske rockebiografiforfatterne Barney Hoskyns og Matt Thornes tanker om likhetene mellom Prince og Tom Waits?

Bylarm er fullt av sånt. Arrangørene er den typen musikkgalninger som flyr inn låtskriverlegenden Van Dyke Parks eller Kim Gordon fra Sonic Youth bare for å la dem sitte i lenestoler på en bar og prate i en time. Ikke spør meg hvordan de løser det økonomisk, men man kan selvfølgelig ikke gjøre noe annet enn å applaudere.

ARTIKKELFORFATTER: Håkan Steen.
ARTIKKELFORFATTER: Håkan Steen. Vis mer