Bylarm må bli tydelige

Dette er norsk rocklokalisering på sitt mest forvirrende. Alt sammen er mer eller mindre konkrete visjoner/trusler/tanker som er uttrykt av Bylarm-ledelsen de siste to-tre årene. Seinest i et intervju i gratisavisa Plan B sier Runar Eggesvik i Bylarm-ledelsen at Göteborg er et like godt alternativ som noe annet neste år. Og i går rundet Bylarm av sin egen oppsummerende pressemelding med slutthilsenen «LIVE OSLO!».

Bylarms holdning til egen lokalisering er forhåpentligvis mer entydig og avklart internt enn den framstår utad. Det er derfor lett å mistenke at det vinglete budskapet om hvor Bylarm skal, bør eller kan ligge – og hvorfor/hvorfor ikke – er taktisk motivert, et spill for galleriet. Eller kulturminister Trond Giske, som han også kalles.

At Bylarm i år ble lagt til Oslo, var ikke bare et forsøk på å stabilisere inntektsgrunnlaget gjennom høyere publikumsgrunnlag, ølsalg, lavere reise- og transportkostnader og en eksisterende klubblogistikk som ikke krever kostbar nybyggervirksomhet, à la 2007s iskalde Dora-stunt i Trondheim. Det var også et forsøk på å gjøre seg lekre for kulturministeren før han skulle dele ut knutepunktstatus til en norsk rockfestival. Men vinglingen, spillet for galleriet, trusselen om utflagging til Sverige, kostet antakelig Bylarm muligheten til å få knutepunktstatus.

Dermed må Bylarm prøve å tilkjempe seg andre typer støtte fra staten. Kulturministeren selv åpnet døra på gløtt i helga for å vurdere støtte til Bylarm ut ifra musikkeksporthensyn. Hvilket er en fornuftig måte å tilføre sårt tiltrengte midler på, uten å måtte bekymre seg for å bli beskyldt for å «lage» enda en knutepunktfestival for rock og beslektede former.

Etter Bylarms suksessrike debuthelg i Oslo, synes det som om veien videre i all hovedsak er et spørsmål om økonomi, mer enn om en reell stedsforvirring. Bylarm-ledelsen har selv uttrykt at de ikke kan vokse eller utvikle seg videre gjennom underskuddsarrangementer i halvinteresserte storbyer rundt i landet, i så fall må Kulturdepartementet på banen og finansiere en fortsatt ambulerende regional modell.

Om Bylarm selv faktisk ønsker å fortsette sin omreisende virksomhet etter noen utmattende år med stadig svakere økonomi, er slettes ikke sikkert. Men det tar seg best ut rent distriktspolitisk å late som.

Det er selvsagt like innlysende som uaktuelt at kulturdepartementet skulle begynne å hive penger etter et arrangement som truer med å etablere seg i Sverige, England eller Tyskland. Det handler selvsagt om å bevare Bylarm som et instrument for å fremme norsk musikk utenlands. Man trenger ikke å være utstyrt med veldig mye av et tradisjonelt norske mindreverdighetskompleks overfor svensk musikk – og dens gjennomslagskraft internasjonalt – for å skjønne at et Bylarm i Göteborg ville gitt en svensk slagside til hele arrangementet. Hvilket er noe helt annet enn å sutre over at noen flinke svensker dukker opp på Bylarm i Oslo og stjeler litt av oppmerksomheten.

Derfor er det vel også mest grunn til å tro at utflaggingstankene først og fremst har vært, og fortsatt er, taktiske, men like fullt tomme trusler. Tida da Bylarm reiser rundt fra år til år er derimot trolig over. Framtida for Bylarm bør enten være fast plass i Oslo – hvis det politisk er forenlig med statsstøtte – eller Bergen, som utenlands symboliserer norsk musikk like mye som Oslo. Og som fortsatt er langt nok unna til at Norges egen musikkbransje får luftet seg litt.