Anmeldelser: Bylarm 2022

Bylarm-sjokk: - Helt rå!

Bylarm-fredag var dagen Dagbladet ble slått i bakken av Michelle Ullestad, fikk gåsehud av Selma French og hadde det sabla gøy med Bo Milli.

Bylarm-sjokk: - Helt rå!
Publisert
Sist oppdatert

Michelle Ullestad

Terningkast seks

Bylarm, Rockefeller

Fredag

Jaaa! Åh! Endelig noe som er helt rått og likevel gryteklart! Hvert år diskuteres det så busta fyker om hvem som blir årets store Bylarm-snakkis, hvem som vil slå igjennom, hvem som vil breake. Vel, etter å ha danset, hoppet og nesten begynt å grine i løpet av en snau trettiminutterskonsert på Rockefeller, holder jeg en knapp på at det i år blir joggebuksebekledde Michelle Ullestad fra Voss. For å gjøre det hele litt enkelt, her er seks grunner til at dama med den såkalte «Loddefjord-palmen» på hodet er min favoritt.

For det første: 27-åringen har nettopp sluppet en av årets mest fengende indiepopsingler. «Maria» er en pastellmelankolsk gla’gitarlåt om et venninneforhold som går skeis. Michelle vandrer kontrollert på den fine, tynne kvalitetspoplinja der man behersker å være trist og dansbar på samme tid. Hvis denne låta ikke kåres til «Årets urørt» 29. september kan du kalle meg en krakk.

For det andre: Med sine rosa joggebukser, magetopp og dagsgammelt vann i en camelback på ryggen legemliggjør hun på mange måter tjuefem år med vestlandsk musikkhistorie. Hun er neonversjonen av John Olav Nilsen, en hoppende ikke-rappende Lars Vaular, en partysminket Silja Sol og en Annie som danser med resten av Tellé-gjengen.

For det tredje: På discokjælende «Sol» behandler hun (den for mange Bylarm-artister fryktinngytende store) Rockefeller-scenen som om det var et lite klubbdansegulv. Det er ingen tvil om at hun eier scenen.

For det fjerde: Hun får Rockefeller til å gå fra hopping og hoing til å holde helt kjeft når hun forteller den hjerteskjærende historien bak låta «Heltid/deltid». Det er nesten uholdbart sterkt. Da hun går opp i de høye tonene og synger «Eg har det ikkje bra» må du være lagd av stein for å ikke bli rørt. Hun er på grinern. Vi er på grinern. Med andre ord: Hun er mer allsidig i uttrykket enn man kanskje først skulle tro.

For det femte: I «Pant i hjertet» hopper hun ut i publikum og går av skaftet midt blant de blaserte musikkbransjefolka som har sett alt – men likevel lar seg rive med.

For det sjette: Trenger jeg egentlig å si noe mer nå?

Bo Milli: Hva er det morsomste som fins? Å spille gitar, vel! Foto: Frank Karlsen/Dagbladet
Bo Milli: Hva er det morsomste som fins? Å spille gitar, vel! Foto: Frank Karlsen/Dagbladet Vis mer

Bo Milli

Terningkast 4

Bylarm, Blå

Fredag

Managementet til Bo Milli, eller Emilie Østebø som hun egentlig heter, smører syltetøy, brunost og prim på en og samme brødskive når de skal beskrive 22-åringenes låtskriverkunst. Hør bare her: «Når hun skriver om sitt eget liv, har hun, uten å vite det, beskrevet vår kollektive eksistensielle angst». Intet mindre! Men så var Karmøy-jenta også en av miljøaktivistene som limte seg fast til veggen da Elon Musk var på besøk i Stavanger for to uker siden. Uansett, det er lite som framstår som lenger unna vår «kollektive eksistensielle angst» enn Bo Millis energisprutende, livsbejaende og gitarlykkelige Bylarm-konsert fredag. Hvis dette er angst, er den sabla godt pakket inn i 90-tallsaktig sjarmindie som sparker Phoebe Bridgers og Soccer Mommy på leggen. Åh, av og til er det bare så deilig med elektrisk gitar og hemningsløs scenekarisma! Og minner ikke denne konserten litt om Girl in Reds legendariske oppvisning på samme sted for bare tre år siden? Riktignok treffer ikke Bo Milli alltid tonene og samspillet trenger litt mer turneerfaring, men pøh, det går seg til. Gøy!

SELMA FRENCH: Det er ikke mange Bylarm-artister som har en stemme som får deg til å tenke over livet! Foto: Frank Karlsen/Dagbladet
SELMA FRENCH: Det er ikke mange Bylarm-artister som har en stemme som får deg til å tenke over livet! Foto: Frank Karlsen/Dagbladet Vis mer

Selma French

Terningkast 5

Bylarm, Blå

Fredag

Det er noe magisk med betongveggene på Blå. Det kan være klubb. Og det kan være kirke. Idet Selma French singer-songwriter-synger sin sitrende vakre «Listen to the kids» er det en nesten sakral opplevelse. Og ja, jeg innrømmer det, jeg oppsøkte Selmas Blå-konsert ene og alene for å se om gåsehuden, som alltid dukker opp når jeg hører på undervakre «Listen to the kids» hjemme, ville være like tilstedeværende live.

Selvfølgelig er den det.

Nå er ikke Selma French Bolstad et nyskrevet blad, akkurat. Hun har tross alt vunnet Spellemann i klassen «folkemusikk» med bandet Morgenrode, og visejazzet seg til Spellemann-nominasjon med bandet Masåva. Selma French er hennes engelskspråklige singer-songwriter-soloprosjekt, der hun selvfølgelig drar med seg inspirasjon fra sine andre band. Tidligere i år kom plata «Changes like the weather in the mountain», og dette er rett og slett jordnær feinchmeckerpop med elektrisk gitar, fele og Selmas kjøle, lyse, klare vokal. Dette vil kanskje se banalt ut på trykk, men Selma har altså en av disse stemmene som får deg til å tenke over livet. Derfor ignorerer vi rett og slett at det kanskje ikke satt helt hundre prosent på Blå fredag kveld.

MARSTEIN: Eller Jo Almaas Marstein som han egentlig heter, spilte på Rockefeller. Og vet du hva, han er veldig glad i ost og kjeks. Foto: Shad Madian/Dagbladet
MARSTEIN: Eller Jo Almaas Marstein som han egentlig heter, spilte på Rockefeller. Og vet du hva, han er veldig glad i ost og kjeks. Foto: Shad Madian/Dagbladet Vis mer

MARSTEIN

Terningkast 5

Bylarm, Rockefeller

Torsdag

Tro det eller ei, men torsdag er en musikkhistorisk merkedag. To medlemmer av det som kanskje er Norges største rapboyband gjennom tidene, UNDERGRUNN, solokarriere-debuterer på Bylarm. Først ut: Marstein. Eventuelt Jo Almaas Marstein, født 2002. Eventuelt «han med luggen», hvis du bare er sånn passe bevandret i medlemmene av UNDERGRUNN. Og bare for å foregripe avslutningen av anmeldelsen lite grann: Herregud, så gøy!

Men det begynner pompøst. Mildt sagt. Til tonene av Carls Orffs monumentale «Carmina Burana» og med en kvinnelige ballettdanser som piruetter seg rundt Rockefeller-scenen. Men greit, det er kanskje slik det skal være når man har rundet 20 millioner Spotify-avspillinger året man fyller 20. For UNDERGRUNN er et slags sjokkfenomen i norsk musikkliv. Akutt populære. Og selv om man så absolutt kan argumentere for at UNDERGRUNN-guttas greigutt-rap er litt for lettvint og enkel, at «kulturelite»-referansene først og fremst er artige for kulturelite som liker rap, er det umulig å argumentere mot det faktum at det også er sabla gøy.

«Ingen har hørt disse låtene ennå», sier Marstein og durer av gårde den ene framtidige listetopperen etter den andre. De første låtene er riktignok litt mer emosjonelle, anonyme og Cezinando-aktige enn Marstein pleier å være i UNDERGRUNN, men fans, frykt ikke! Etter hvert blir det mer og mer kjente takter og dermed også desto høyere partyfaktor. Låtene er i kjent stil inspirert av Italia og har navn som «In paradiso» og «Lorenzo». Til slutt ender han med to potensielle megahits, der den ene handler om «designer og dop» og den andre om «ost, kjeks, Frida Kahlo og meg». «Mmmmm, kjeks til» rapper han. Og det er bare å gi seg over. Jeg elsker også ost, kjeks og åpenbart nå også Marstein.

Ævestaden

Terningkast 4

Bylarm: Pokalen

Torsdag

Lille speil på veggen der, hva er heitest i Norge her? Svaret er, merkelig nok vil du kanskje si, blant annet norsk tradisjonsmusikk i moderne drakt. Ævestaden bruker urgamle tradisjonsinstrumenter som lyre, kantele, munnharpe og langeleik, slenger på litt elektroniske sounds og synger om Spotify og knulling.

What’s not to like, egentlig?

På Pokalen var de litt mer tradisjonelle enn de er på sisteplata «Jag är sein igjen» (2022). Tidvis føles det som å bli transportert inn i åttitallsinnspillingen av «Mio, min Mio», både når det kommer til lydbilde og bandets hårsveiser. Eir Vatn Strøm, Levina Storåkern og Kenneth Lien synger klart og tydelig som et sildrende bekkefar, mens strengeinstrumentene klimprer som rolig regn på et vindusglass. Det er vakkert. Det er fascinerende. Det er hypnotisk. Det er litt for hypnotisk, faktisk.

Så hypnotisk at det på et tidspunkt tipper over i monotont og nesten luller oss i søvn. Synd, for da de spiller salmen «Gud unde oss her at leve så» så er det så sterkt og vakkert at det får til og med meg, en ihuga ateist, til å tenke at vi skusler bort en fantastisk musikkmulighet når vi ikke benytter oss av salmearven vår i den brede offentligheten. Her må «Lindmo» kjenne sin besøkelsestid.

EVIG FERIE: Kunne kanskje tatt konserten litt mer seriøst? Foto: Shad Madian / Dagbladet
EVIG FERIE: Kunne kanskje tatt konserten litt mer seriøst? Foto: Shad Madian / Dagbladet Vis mer

Evig ferie

Terningkast 3

Bylarm: Vulkan Arena

Torsdag

Nei, men assa, er det Bylarm eller er det en helt vanlig øvingskveld i Gjøvik? Nå spiller riktignok Evig Ferie avslappa og trivelig gitarforelska indierock med surfevibber og god stemning, men på Vulkan arena var det rett og slett litt for avslappa og slurvete til å leve opp til forventningene som naturlig nok oppstår når man har et knippe solskinnslåter i Mac DeMarco/ Ariel Pink/Tame Impala-stil ute på Spotify. Det skrangler av gårde som en gammel folkevogn, og det hjelper ikke at vokalen, som er kledelig underspilt på plate, knapt høres i alt rotet. Ok, greit, det er lunt og mykt og koselig som en varm senssommerdag. Likevel blir det litt for irriterende rufsete når de annonserer at «dette er en helt ny låt vi aldri har spilt live før» - og så bommer på introen.

JON RANES: Synger veldig mye om dama si. Foto: Frank Karlsen
JON RANES: Synger veldig mye om dama si. Foto: Frank Karlsen Vis mer

Jon Ranes

Terningkast 4

Bylarm: John Dee

Torsdag

Jommen sa jeg smør, solokarriere-debut nummer to fra UNDERGRUNN byr på noe helt annet enn solokarriedebut nummer én. Jon Ranes. Eventuelt Loverboy. Eventuelt «han med de halvlange krøllene», hvis du bare er sånn passe bevandret i medlemmene av UNDERGRUNN. At han skulle levere noe helt annet enn det han pleier har ligget i kortene lenge. «Han vil jo bli den norske Håkan Hellstrøm», sa en musikkbransjefyr jeg snakket med før konserten, og helt riktig, her var det fullt band og gitar rundt halsen. Referansene, for eksempel til Cornelis Vreeswijks «Somlige går med trasiga skor» legger lista. Tekstene handler om kjærlighetsliv og blå følelser. Jon Ranes beveger seg trygt i Chris Holsten/Sebastian Zalo/Sondre Justad-land. Dette er emosjonell visesang for kidsa, med grandios popkomp spesiallaget for Spotify – og det kommer til å funke som fy.

Samtidig er det, slik det framsto på John Dee-scenen natt til fredag, også litt for enkelt, litt for greit og faktisk litt for anonymt, overraskende nok. Låtene, som åpenbart er spesiallaget for allsang, må nok lyttes til et par ganger før de sitter. Når han synger «Jeg var ung» tenker jeg dessuten umiddelbart på Jahn Teigen, noe som strengt tatt både kan være en bra og en dårlig ting. Plata kommer neste fredag, informerer han, og det er bare å gjøre seg klar, for det er uansett ingen tvil om Jon Ranes kommer til å dominere radiolistene, Spotify-spillingene og ungdomsrommene framover.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer