Byplanlegging uten visjoner

«Det er fristende å påvise hvor historieløst Plan- og bygningsetaten har behandlet Bjørvika.

I Dagbladet for 30. desember tar nestor i kritisk journalistikk Arne Skouen bladet fra munnen og minner om det mange har sagt siden Arbeiderpartiet presset det nye operabygget inn i Bjørvika; dette kan gå riktig galt. Ideologisk sett var det et ønske om kulturbalanse mellom øst og vest, men svært naivt i troen på at operaen alene kunne være motor for utviklingen av Bjørvika. De andre partiene på Stortinget, med preferanser til Vestbanen, fulgte svært nølende etter, men under den forutsetning at operaprosjektet skulle løsrives fra en samlet byutvikling. Løsrivelsen ble da også en løsrivelse fra enkle realiteter; manglende kostnadsbærere for infrastrukturen. Lokaliseringen av operaen til Bjørvika blir først meningsfylt når hovedtrafikkåren forsvinner under jorda, foreløpig til en samlet pris på åtte milliarder (?) inkludert et minimumskrav til operaens nærområder i form av park- og bryggeanlegg.

Vi skal ikke dvele for mye ved konkurransen som ble holdt om en samlet plan for Bjørvika i regi av Plan- og bygningsetaten i etterkant av operaavgjørelsen, eller debatten som fulgte. Men det er fristende å påvise hvor historieløst etaten har behandlet denne bydelen. For de av oss som for den forrige byplansjefen deltok i et annet forslag for Bjørvika - inkludert operaen allerede i 1985 (arkitektkontorene 4 B, Narud/Stokke/Wig og Bogen/ Hvoslef-Eide), er det tragisk at historien nå gjentar seg. Den gang som nå feilet man på byens størrelse og aktuelle brukere av et så stort byrom, og dermed på realitetene i finansieringen. Den gang som nå forelå kalkyler på å legge hovedveisystemet under jorda, i håp om at jappene fra den tida ville si: pytt pytt. Den gang som nå ville Nylandsveien med en trafikkbelastning lik Majorstu-krysset eller Carl Berners plass fortsatt være et problem. Det forelå også grunnundersøkelser med konklusjoner på at man var på det mest leirfylte i Oslo. Således også informasjon om giftige masser som måtte utskiftes, samt uklare konsekvenser av dumpet ammunisjon etter annen verdenskrig. De lokalklimatiske forhold ble også registrert. Det ble spesielt advart mot en opphopning av kaldluften fra Groruddalen og turbulente forhold på gateplanet ved anlegg av høyhus (professor Anne Brit Børve).

En profesjonell utformet byplan for Bjørvika, innbefattet alle konsekvenser for ulike tekniske hovedgrep, og en helhetsstrategi for finansieringen, hadde vært ønskelig og mulig. Dette forutsatte og forutsetter en sterkt faglig og visjonær byplanmyndighet som kunne gitt våre politikere råd med basis i helhetstenkning for Oslo og nabokommunenes fysiske utvikling. Slike råd er ikke gitt. Den største syndebukken rent politisk var Arbeiderpartiet i regjeringsposisjon. I kjølvannet av andre samferdselspolitiske feilgrep, som plasseringen av vår hovedflyplass på Gardermoen eller bruk av en milliard på tunnel til Nordkapp - som til overmål har redusert kvaliteten på dette viktige reisemålet, gikk Arbeiderpartiet i ledtog med Fremskrittspartiet og sørget for at tunge potensielle kostnadsbærere til Bjørvika som Telenor og Fred Olsens IT-Senter havnet på Fornebu. Til overmål ble Olav Thon og NSB gitt orkesterplass i Bjørvika, uten krav om deltakelse i infrastrukturen. Forkvinnen i byutviklingskomiteen angret i ettertid offentlig på Hotel Opera. En svak byplansjef fra denne epoken burde ha advart, han som tidligere hadde «angret» på Hotel Plaza. Det må riktignok innrømmes et visst mot ved å gå ut som profesjonell rådgiver og si at man dessverre tok feil. Den nye plan- og bygningsloven, som med sine byråkratiske opphopinger langt over tålegrensen for mindre byggesaker, er satt ut av funksjon når det gjelder kapitalkrefter og tyngre utbygging. NSB har utnyttet dette ved salg etter at rammetillatelsen forelå, fortsatt uten en eneste forpliktelse til fellesskapet. Så lenge Oslo på relativt kort sikt får frigjort Filipstad og en større del av Fornebu, er det uaktuelt i en markedsorientert byutvikling å gå inn i det kostbare Bjørvika. Toget kan rett og slett ha gått for flere tiår fremover. Det må advares mot å bygge et kulturhus innesperret av en av Nordens største trafikkmaskiner. Kan eller vil den nåværende regjering skjære igjennom, på bekostning av andre gode formål?

Men tvilsom byplanlegging stanser ikke her. Manglende helhetstenkning lover heller ikke godt for Vestbanen. Her har Statsbygg, godt støttet av en forvirret Plan- og bygningsetat igjen gitt dårlige råd til byens politikere. Det er invitert til en såkalt prekvalifiseringsrunde for deltakelse i en lukket arkitektkonkurranse med fem til seks deltakere. To såkalte verdensstjerner er invitert direkte, à en million i deltakerhonorar. Dette gjelder bl.a. Norman Foster fra England, kjent for utvilsomme kvaliteter i glassoverbygningen i Britisk Museum og for domen over Riksdagsbygningen i Berlin. Men som byformer er mange av oss skeptiske. Hans samlede verker kan for tiden beskues på Louisiana-museet utenfor København. Mange av hans arbeider, spesielt hans «high technology» i europeisk byutvikling, burde etter vår oppfatning være gått ut på dato. Vi minnes med større glede den engelske Archigram-gruppen fra 60-åra; med «Walking City» (byen på bein i en mobil verden) eller «Plug-in-City» (boenheten som kunne fraktes når lokaliseringsbehovet endret seg via et sammenhengende intereuropeisk stålskjelett). Forslaget var på en måte et fysisk svar på EUs utvikling, og ikke uten selvironi på et tidspunkt hvor man trodde på endelige løsninger innen arkitekturen. Men sir Norman (han er også adlet) var vel - sett med statsbyggs øyne - en kjendis som man trodde ville vekke entusiasme og dermed forsvare en direkte invitasjon. Vi kan heller ikke se det meningsfylte i å hente den andre med kjendisstatus helt fra Japan, og derved redusere norsk deltakelse til to eller tre grupper. Statsbygg opererer verbalt med såkalte verdensstjerner for deltakelse. Mer patetisk kan det ikke formuleres. Det betyr i klartekst at fra Norge vil selvsagt Snøhetta bli prekvalifisert. Da er det bare ett eller to team tilbake. Hvilke andre er så aktuelle?

Statsbygg vil nok løpe linen helt ut i sin populistiske oppfatning av god arkitektur i en sosialdemokratisk kontekst. De vil føle seg forpliktet til å ta med en kvinne, spesielt om hun er raskt ute med å kapre en medarbeidende internasjonal kjendis. Bingo hadde det selvfølgelig vært om også dette var en kvinne, og jeg sympatiserer for så vidt med tanken - om den ikke hadde vært så forutsigbar. Da er det bare plass for en eller to grupper til. Internt i vårt fagmiljø gis det også her lave odds for å gjette hvem, f.eks. med en støttespiller fra nordisk førstedivisjon. Noen vil kalle dette «provinsielt», andre synes det er ydmykende for dem med utvilsomme kvalifikasjoner, men som ikke får bli med. For ordens skyld; undertegnede har ikke søkt, siden vi i vår beskjedenhet avstår fra å tilhøre verdenseliten.

Fremdeles har vi ikke kommentert det teoretiske programmet eller prosessen etter at vinnerteamet er utpekt, som langt fra er troverdig i en privatisert om enn «overvåket» realisering. Tomta og konkurransesvaret skal selges, til høystbydende? NAL har vært tidlig ute og advart, både i håpet om å få gjennomført en åpen arkitektkonkurranse og en offentlig styring i gjennomføringen. Det kan også reises tvil om sammensetningen av juryen. Også her er to verdensnavn blant praktiserende arkitekter innkalt. Spennende nok, om de blir gitt tid til å lære seg byen å kjenne og deretter sette ideene inn i realitetenes verden. Siden de norske fagdommerne mangler praktisk erfaring med arkitekturproblemer og anleggsteknikk, kan resultatet bli ganske selsomt. Konsekvensen av denne prosedyren er at også Vestbanen kan bli liggende i mange år i uenighet om program og utforming, som for Tullinløkka.