Byråkratiet mot innvandring

«STOPP INNVANDRINGSSTOPPEN» het vårt debattinnlegg i Dagbladet 19. september. Vi satte der et kritisk søkelys på den «midlertidige innvandringsstoppen» som ble vedtatt for ett år av Stortinget 10.12.1974, med virkning fra 1.2.1975. I vår nye bok «Norge - et lite stykke verdenshistorie» utgjør dette stoppvedtaket et av flere eksempler på hvordan vi mener norgeshistorien kan forstås på andre måter enn de oppleste og vedtatte. Vi trekker fram (den ofte manglende) debatten forut for og i de første årene etter innvandringsstoppen, det som har lagt grunnlaget for de siste 30 års innvandringsdebatt i Norge, og konkluderer i innlegget med at betingelsene for Stortingets midlertidige vedtak ikke er etterlevd. Basert på den lengre gjennomgangen i boka utfordrer vi derfor den nye rødgrønne regjeringen til å sikre en uavhengig granskning av grunnlaget for innvandringsstoppen fra 1975 og fram til i dag.Dette liker ikke Høyre-politiker og statssekretær Cathrin Bretzeg i Kommunaldepartementet, som skryter av avtroppende Erna Solbergs fantastiske politikk. I et innlegg 21.09. påstår Bretzeg at innvandringsstoppen ble «opphevet» i 1991, da den nye Utlendingsloven fra 1988 trådte i kraft. Mon det. I praksis ble nemlig ikke innvandringsstoppen mildnet, snarere hardnet den til: «Ny og strengere innvandringslov», oppsummerte Aftenposten. I 2004 konkluderte et nedsatt statlig utvalg, som skulle se på om Utlendingsloven ble praktisert for strengt, slik: «Etter at \'stoppen\' ble introdusert [i 1975], var \'synlige\' innvandrere knapt ment å skulle komme i det hele tatt, med unntak av tradisjonelle FN-flyktninger, og enkelte familiemedlemmer av allerede etablerte innvandrere. Innvandrer ble synonymt med \'uønsket\', et faktum som igjen kan ha påvirket de allerede legitimt etablerte innvandrerne. Befolkningen kan ha blitt forvirret med hensyn til hvem som er hvem.» Som vi skulle sagt det selv. Eller for å si det med Kommunaldepartmentets pressemelding fra 2001: «Behovet på 1970- og 80-tallet for å sikre kontroll og regulering av arbeidsinnvandringen til Norge, la sterke føringer på utformingen av utlendingsloven som ble vedtatt i 1988.»

BRETZEG TÅKELEGGER det faktum at innvandringspolitikken ikke ble mer åpen, men mer restriktiv med den nye Utlendingsloven. Hun har rett i at den utestengende politikken ble byråkratisert bort, men det er nettopp dette vi mener er problemet. Premissene for hele vår arbeidsinnvandringsdebatt, også i dag, ble lagt mellom 1975 og 1981. Det er i disse årene at «innvandringsstopp» blir naturtilstanden, det normale, ved stadige byråkratiske forsinkelser og uten politisk debatt. Men innvandringsstopp er unormalt, både historisk og sammenlignet med andre land.For det første var det nok av muligheter til å regulere innvandringen før 1975, allerede 9. juli 1971 vedtok Stortinget innstrammingstiltak med inspirasjon fra Danmark. Men Danmark var del av EF og fikk slik arbeidsinnvandringsavtaler med blant annet Tyrkia. Utenforlandet Norge valgte derimot heller ikke å gjøre sitt nærmeste naboland Sverige, som aldri vedtok en slik innvandringsstopp. Bretzegs påstand om at «Norge var blant de siste» som lagde restriksjoner, mangler belegg. Det er nettopp denne tankegangen, om at en «stopp» var helt nødvendig og naturlig, som vi vil til livs.