Mot byreklame: Offentligheten bør være for borgerne og ikke for privat reklame, skriver Charlotte Myrbråten. Foto: © Svein Nordrum / NTB scanpix
Mot byreklame: Offentligheten bør være for borgerne og ikke for privat reklame, skriver Charlotte Myrbråten. Foto: © Svein Nordrum / NTB scanpixVis mer

Byreklame er et prinsipielt veivalg

I Bergen har vi ikke reklame i vårt felles offentlige rom. Det skal det visst bli slutt på.

Meninger

Festspillutstiller Ane Hjort Guttu stilte i år ut reklameboards på Bergen Kunsthall. Reklame som vi vanligvis er vant til å se i byrommet. Store skilt på busser, trikker eller rett og slett bare midt i gaten. Tårn med reklame. Festspillkunstneren tematiserer hva som skjer når kommersielle krefter får større kontroll over våre byrom.

Eller, i Bergen har vi egentlig ikke vært så vant til å se dette, for her har det ikke vært reklame på samme måte som i andre norske og utenlandske byer. I 2005, da lokalpolitikerne prøvde å innføre byromsreklame i Bergen, oppstod det en stor folkeaksjon. Det ble en voldsom mobilisering av det profesjonelle og frivillige kulturlivet, Den norsk kirke, Blindeforbundet, næringsaktører, arkitekter, turistbransjen, studenter, forskere, foreldre, skoleelever og pensjonister. Denne mobiliseringen førte til at politikerne snudde og sa nei til avtalen med Clear Channel.

Det var tydelig at privatisering av våre felles offentlige rom ikke var ønsket. Mange ble overrasket da saken kom opp igjen i 2013, for lite hadde forandret seg siden sist. Dette handler altså om å lage en avtale om reklamefinansiering av byromsmøbler, samt reklame på holdeplasser, busser og bybanevogner.

Etter mye frem og tilbake, og etter at de borgerlige stemte for forslaget i Fylkestinget, ser det nå ut som om saken ikke er helt avgjort likevel. Flere er misfornøyde med avtalen med reklamegiganten JCDecaux. «Nå har Hordaland fylkeskommune inngått en avtale om reklame på buss og bane som ikke står i stil med hva de sier fra seg.» skrev Bergens Tidende på lederplass 15. juni. Men hva er egentlig en verdig pris for noe sånt?

Dette er nå, som i 2005, et forretningskonsept som går på bekostning av byrommene og demokratiet. Selskap tilbyr for eksempel gratis toalett og bysykler mot at de selv får disponere disse og montrer til reklame. Reklame i byrommet er veldig effektiv og når ut til alle, enten mottakeren vil eller ikke. Man kan reservere seg mot reklame i posten og skru av reklamen på fjernsyn, men går man i byrommet, har man ikke noe valg hvis politikerne ønsker at det skal være reklame der. Det offentlige rom bør være nettopp fritt og offentlig, og det bør derfor være frihet til å bruke det uten å møte uønsket kjøpepress.

Reklamen skal selvsagt få oss til å kjøpe mer. Og ingen slipper unna. Også barn og ungdom, som allerede er en sårbar gruppe og som er utsatt for et stort kommersielt press, vil merke dette. Fascinerende nok virker det som om byrådsleder Martin Smith-Sivertsen (H) er fullt klar over dette. I Bergens Tidende 30. mai stod det at «Martin Smith-Sivertsen (H) er pappa til to jenter på 13 og 5 år. Han mener unge i dag har et stort press på seg gjennom både reklame og hele medievirkeligheten.» Likevel ønsker han og partiet hans at ungene skal bli utsatt for mer press som de ikke kan velge å snu seg vekk fra. Politikk og praksis der, altså.

Reklame i byrommet er et viktig prinsipielt veivalg. Byrådet har selv skrevet at «Innføring av reklame er et vesentlig inngrep i både estetikk og identitet på fellesskapets område, og et element som kan være med på å endre en by eller et områdes profil». Reklame er en grov endring. Mange bergensere engasjerer seg fordi byen mister sitt særpreg og blir likere alle andre. Byrådet har tidligere ikke lagt skjul på de negative konsekvensene. Det er tydelig i det de selv foreslår å verne sentrale sentrumsområder, som for eksempel Bryggen - som om det er bedre at unger som venter på bussen i bydelene får reklame ufrivillig i ansiktet på vei til skolen. Men er det så farlig, da?, vil mange spørre. Vi er vant til reklame, og utsettes ifølge forfatter Ingebrigt Steen Jensen for 10.000 kjøpeoppfordringer hver dag. Hva er så spesielt med litt mer reklame, da?

Dette er et veivalg fordi det som skisseres er en situasjon der byens politikere inngår i en ny og annen type relasjon til oss. Avtalen er en markant endring i synet på byborgeren, ifølge geograf Kari Anne Drangsland, idet vår oppmerksomhet defineres som en salgbar ressurs, som skal brukes direkte til å dekke inn budsjettposter. Det er et godt poeng. Det blir argumentert med at vår oppmerksomhet i byen allerede er knyttet til profitt gjennom reklamen som allerede finnes. Endringen ligger i at det er våre politikere som selger vår oppmerksomhet i våre allemannseide offentlige rom. For det er vel i grunnen ikke byrommet de selger, men borgernes oppmerksomhet. Det er våre blikk og tanker som gjør dette lønnsomt. Her ser vi folkevalgte som behandler oppmerksomhet som en vare, en ressurs som kan gi avkastning, som om menneskenes oppmerksomhet var et vannreservoar man ennå ikke har utnyttet og kan selge.

For mange av motstanderne mot byreklame er de verdiene som går tapt i byen så mye verdt at salgssummer blir ubetydelige. Men de som er for reklame har argumentert for at prisen er for god til å takke nei til.

Det å lette presset på en utfordrende økonomi har vært argumenter for avtalen - samt at bysykler og toaletter med reklame på sikt vil komme. Den siste beregningen viser at reklame på busser og bybane vil gi en estimert inntekt på 6,5 millioner i året, en reduksjon på 59% fra anslagene i 2013, hvor man så for seg at dette ville generere årlige 16 millioner. Også dét er en liten sum.

Forkjemperne for byreklame har overvurdert den økonomiske effekten, og mange ble overrasket over småpengene Fylkeskommunen får igjen. For å sette summen i perspektiv kan vi se på Hordaland Fylkeskommune sine samlede driftsutgifter. De vil ligge i overkant av 7.000 millioner de neste årene, ifølge Fylkeskommunens økonomiplan. 6,5 mill vil utgjøre mindre enn 0,1% av driftsutgiftene, med andre ord mindre enn én tusendedel.

Argumentet om at byreklame vil gi økte offentlige inntekter er riktig, men effekten er langt mindre enn hva man kan få inntrykk av i debatten. I tillegg vil det komme kostnader med å inngå avtalen, følge avtalen opp og å behandle den politisk. Med en så begrenset økonomisk oppside for noe som virkelig berører og provoserer mange, er det enda vanskeligere å forstå politikerne som ønsker en slik avtale for Bergen. Offentligheten bør være for borgerne og ikke for privat reklame.

Dette innlegget er publisert under vår nye seksjon for lokale meninger. Her kan du lese flere innlegg, eller skrive til oss.