Byrommet og det sosiale livet

Må opprusting av byområder føre til at særpreget blir borte? Hvordan kan vi hindre at fiskebutikken, fotografen, frisøren og kebabsjappa forsvinner - og at området overtas av McDonald\'s, Deli de Luca og SevenEleven?

Å PÅSTÅ AT OPPGRADERING av en gate skulle gjøre noe med det sosiale livet, opplever jeg å være en så tøysete problemstilling at jeg gidder ikke å kommentere det en gang. Det var byrådsleder Erling Lae som sa dette i en TV-reportasje på Østlandssendingen 26.oktober.Bakgrunnen for innslaget var Norsk Forms diskusjonsmøte i Villa Stenersen kvelden før med tema fornyelse av gaterom i Oslo. Østlandssendingens reportasje, som konsentrerte seg om en mulig opprustning av Torggata, inneholdt innlegg fra ulike fagfolk før Laes korte kommentar. Den var åpenbart klippet ut av et noe lengre intervju, men vi tillater oss å spørre om byrådslederen virkelig mener at opprustning av en gate ikke kan få konsekvenser for det sosiale livet i gaten? Ikke en gang positive konsekvenser? Ble ikke Karl Johans gate rustet opp for å gjøre den til et bedre sted å møtes, for eksempel på fortausrestauranter?

HER VIL VI derimot diskutere hvordan man best kan unngå eller dempe enkelte negative konsekvenser av en gatefornyelse. Opprustningen av et gammelt byområde vil vanligvis øke inntjeningspotensialet for gård- og grunneierne i området. Når dette skjer, våkner boligutbyggere og investorer. Utbedring, nybygging og omsetning skyter fart. I boligannonsene skiltes det med nærhet til et levende og eksotisk gateliv, mangfoldig kulturliv, til kunstnere osv. Men et vanskelig paradoks er at nettopp dette særpreget er på vei ut når de tunge investorene kommer inn. Verken kunstnere eller andre «fargerike» næringsdrivende og beboere har råd til å være her i lengre tid. Disse utviklingstrekkene er tydelige i store byer som London og Paris, men også i noen bydeler og kvartaler i Oslo, som området rundt St.Hanshaugen og Bislett og deler av Grünerløkka og Ila.

GJENNOM REPLIKKEN sin kan Lae ha kommet i skade for å avvise et stort internasjonalt forskningsfelt - studier av hva som skjer i befolkningen når opprustning av gamle bydeler fører til prisstigning, med utestenging av mennesker med dårlig råd som konsekvens (gentrifisering). Dette er en svært aktuell problemstilling i land og byer vi liker å sammenligne oss med, og her er mange, både forskere og deres informanter, som belyser de utestengings- og segregeringsprosesser som estetisering av byrom kan føre til. Som kjent er eiere av småbedrifter med marginal inntjening vanligvis ikke gårdeiere, men leietakere. Økt husleie kan framprovosere konkurs eller flukt til et annet lavkostnadsområde. Ut med grønnsakbutikken, fiskebutikken, jernvarehandelen, fotografen, frisøren, sykkelverkstedet, kebabsjappa, kunstnerne - inn med McDonald,s, Deli de Luca, SevenEleven, Narvesen. Mange av Oslo sentrums kvaliteter ligger i en salig blanding av det standardiserte, gjennomdesignete og det originale, brokete. Hvert gaterom har sin egen historie og sine materielle særtrekk. Et vellykket gatefornyelsesprosjekt bør beherske avveiningen mellom bevaring av slike elementer og innføring av nye. Her vil gård- og grunneierne spille en viktig rolle, samtidig som deres hovedrolle er og blir å oppnå stor avkastning på sine egne investeringer.

DET VIL BLIDet kan bli lærerikt å følge utviklingen av Grønland Basar, som Thon-gruppen nå bygger mellom Tøyengata og Tøyenbekken i Oslo. Prosjektet er basert på en idé fra Grønland og Nedre Tøyen beboerforening om en enkel basarhall for innvandrerbutikker. Thon-gruppen tok idéen og plasserte flere etasjer med boliger på taket. Det gjenstår å se om innvandrerbutikkene faktisk får råd til å flytte inn her. Thon-gruppen er dessuten den dominerende eieren i Torggatas østre del. Dette gateløpets karakteristiske og lett lurvete preg signaliserer små inntjeningsmuligheter. Og foreløpig farer Thon-gruppen pent med småbutikkene. Hvordan tilstanden blir etter en fornyelse, avhenger av fornyelsens omfang, hastighet og rekkefølgen på de enkelte tiltakene. Kan en fornyelsesprosess for et gateløp gjennomføres på en slik måte at de økonomisk mest sårbare butikkene og småbedrifter i bakgårdene får anledning til å tilpasse seg økningene i eiendomsverdi og husleie? Etter vårt skjønn burde det være mulig, avhengig av hvilke svar man gir på noen grunnleggende spørsmål som tilhører planleggingens første fase: Hvor omfattende skal fornyelsen være - skal alt skiftes ut eller bare enkelte elementer? Bør fornyelsen skje i ett jafs eller i etapper - for eksempel trafikkregulering, omlegging av gatelegeme og fortau, deretter montering av søppelkasser, benker osv.? Hvor raskt bør man gå fram - i første omgang med planleggingen? Hvem utenom gatens juridiske eiere skal inviteres til å si sin mening? Kan offentlig meningsutveksling med brukere bidra til å forbedre resultatet?

DEMOKRATISK PLANLEGGINGH kjennetegnes ved at folk av alle kategorier blir hørt, bl.a. mennesker som triller og som går med hvit stokk. Men å følge vanlige demokratiske spilleregler og lovpålagte prosedyrer tar som kjent tid, et gode som ikke var spesielt framtredende i Hovedstadsaksjonens planlegging av Karl Johan. Denne planleggingen fikk stor betydning for hovedstaden, men planleggerne viste ikke overdreven interesse for uttalelser fra stort andre enn gårdeierne før saken gikk til politisk behandling og praktisk gjennomføring. Her ligger en ikke bare en viktig grunn til kritikken som kom i pressen, men til at den kom i seneste laget. Uansett kan det være verdt å ta de beste kritiske poengene med seg til videre opprustningsprosesser, i første omgang i Bogstadveien, Youngstorget og Torggata mellom Stortorget og Youngstorget.

BYENS GATEROM har en dobbeltnatur. Samtidig som de tilhører oss alle, har de både private og offentlige eiere (dette blir tydelig når snø og is skal vekk fra fortauene). Initiativtakerne til fornyelse av Bogstadveien og Youngstorget/Torggata legger åpenbart opp til et tett samarbeid mellom gårdeiere og kommunen; i Bogstadveien også Statens Vegvesen, både for beslutningsprosesser og finansiering. Det kan bli fristende å ta noen snarveier utenom fellesinteressene. Og rett skal være rett, ikke alle involverte kan få sine ønsker oppfylt. Forfatterne av denne artikkelen har lang fartstid fra plan- og prosjekteringsprosesser og vet at eggknusing er og blir en uatskillelig del av det å lage omelett. Men Oslo kommune er forvalter av et felles bymiljø, og Byrådet har et overordnet ansvar for at alle som forsøker å komme til orde i forbindelse med prosjekter som dette, faktisk blir hørt - selv om ikke alle kan bli bønnhørt.