PÅ EGENHÅND: Med åpningen av landet og etter hvert økonomien vil ikke Iran lenger ha behov for at Russland holder sin hånd over landet. Foto: Mostafa Bazri/Demotix/Corbis
PÅ EGENHÅND: Med åpningen av landet og etter hvert økonomien vil ikke Iran lenger ha behov for at Russland holder sin hånd over landet. Foto: Mostafa Bazri/Demotix/CorbisVis mer

Bytter plass i skammekroken

Atomavtalen med Iran er mye større enn seg selv. Den handler om at landet kommer ut av skammekroken og ikke lenger er en del av «ondskapens akse», skriver Morten Strand.

Kommentar

AVTALEN MED IRAN er tatt imot som en triumf for diplomatiet. Og taklet riktig vil den gi Iran en retning og en fart som raskt kan bringe landet ut av den selvpålagte isolasjonen landet har vært i siden presterevolusjonen i 1979. For også for Iran så handler avtalen om noe mer enn heving av sanksjonene, den handler om - på sikt - å bli kvitt stemplet som en internasjonal paria. Men ikke alle er vinnere i spillet om Iran. De sunni-muslimske landene på Den arabiske halvøya er bekymret for den økende innflytelsen shia-landet Iran vil få. Og Israels statsminister Benjamin Nethanyahu har kalt avtalen for «en feil av historiske proporsjoner». Men den kanskje største taperen i diplomatiet om atomavtalen med Iran er Irans fremste allierte for å få avtalen til - nemlig Russland.

RUSSLAND HAR spilt rollen som støttehjul i det revolusjonære Irans rasende vei mot framtida. Også Russland har krevd åpenhet om Irans atomproduksjon, og derfor støttet FN-sanksjonene mot Iran som nå skal bort. Men Russland har gjort dette samtidig som landet har bygget Irans største atomanlegg Bushehr, som ble åpnet i 2011, midt under den tøffeste sanksjonstida, og solgt våpen til Iran. Samtidig har Russland til en viss grad holdt sin hånd over Iran med sin vetorett i FNs sikkerhetsråd. Russland har vært Irans beste venn i en veldig vanskelig tid.

Artikkelen fortsetter under annonsen

MEN AVTALEN med Iran er etter alt å dømme et både politisk og økonomisk taps-prosjekt for Russland. Da avtalen var i ferd med å bli dratt i havn var det for seint for Russland å gjøre noe med den. Russland var bundet til masta som «Irans beste venn». Russland har til og med fått noe så sjeldent i våre dager som skryt av USAs president Barack Obama for bidragene til å få avtalen i havn.

Forholdet mellom Iran og Russland var aldri noe partnerskap med dypt følte røtter. Det var mer et fornuftsekteskap, der Russland i Iran fikk en venn i den oljerike Persiske golf, ble en alliert med Iran og Syrias president Bashar al-Assad i Syria, og kunne bruke forholdet til Iran til å peke nese til USA. Dessuten var Iran som sagt et marked for russisk forsvars- og kjernekraftindustri. For Iran var Russland landet som til en viss grad forsvarte landets interesser i konflikt med et aggressivt Vesten.

MED ÅPNINGEN av landet og etter hvert økonomien vil ikke Iran lenger ha behov for at Russland holder sin hånd over landet. Iran kan i stedet henvende seg til Vesten og be om de tjenester de trenger. Tysk, fransk og europeiske næringsliv valfarter i disse dager til Iran for å være i startgropa når avtaler kan gjøres. Russland, som lenge var alene på det iranske markedet, har i det siste undertegnet langsiktige kontrakter i energisektoren. Men for Russland - som i stor grad lever av sine olje- og gassinntekter - er ikke Iran noen energipartner. De to er konkurrenter, og Russland er landet som trolig vil blø mest fordi Iran igjen kommer inn i den globale energimarkedet. Russland forsyner EU med 40 prosent av sin gass. Men Russland har vært en upålitelig gass-partner fordi landet har brukt gassen som et politisk våpen, særlig i Ukraina. Derfor diskuteres det nå å bygge nye gass-rør fra Iran, gjennom Tyrkia, og til EU.

MEN DET ALLER verste for Russland med hvitvaskingen av Iran er at det er Russland selv som etter hvert overtar rollen som det som med Vestens øyne er den store internasjonale pariaen. Nå er det Russland som får sanksjoner kastet etter seg på grunn av annekteringen av Krim, og den russiske støtten til de pro-russiske opprørerne i Øst-Ukraina. Russland blir også stemplet som en kald og kynisk versting. Vesten sto lenge vantro og så på den russiske presidenten Vladimir Putins spill i Ukraina. Men i går markerte verden at det var et år siden passasjerflyet fra Malaysia Airline ble skutt ned over Øst-Ukraina. De 298 menneskene ombord falt ned på opprørskontrollert område, og mange av likene ble plyndret, mens internasjonale etterforskere i flere dager ble nektet adgang til åstedet. Samtidig kom en rekke historier fra Moskva om hva som kunne ha skjedd, men aldri den mest sannsynlige, at det var pro-russiske opprørere, eller russiske soldater, som hadde skutt flyet ned. Samtidig ble det skapt et inntrykk at det var veldig lite empati i de russiske reaksjonene på nedskytingen. Fra da av var Putins Russland for alvor en paria. Nå er landet på vei til å bytte plass med et hvitvasket Iran.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook