Bytullinger

Hva er galt med å bo på bygda?

MINST EN GANG i året møter jeg den samme klassekameraten fra barne- og ungdomsskolen på den lokale puben. Vi var 17 i klassen, og det er en pub på øya jeg kommer fra. De siste seks åra har han alltid stilt meg de samme tre spørsmålene: Om jeg har fått barn, om jeg har gifta meg, om jeg har fått meg eget hus. De siste seks åra har jeg svart nei, nei og nei. Og de siste seks åra har den tidligere klassekameraten rista på hodet og sagt det er på tide at jeg flytter tilbake. For å få orden på livet mitt. For å få det like bra som han har det.

FORRIGE UKE ble det kjent at Norge har flere unge mødre enn resten av Norden. Forskere sier det er fordi vi er så lite urbaniserte. Og så finnes det menn i Kabelvåg som lokker unge jenter med gratis sprit i bytte mot sex. Dermed synses og analyseres det om hvordan livet egentlig leves på bygda. Det står visst dårlig til der ute, konkluderer byfolk som hevder å vite. Men gjør det alltid det?

UNGE JENTER SKAL selvfølgelig ikke skjenkes fulle og bli lurt til sengs, verken i by eller bygd. Men det finnes faktisk mødre som har valgt å få barn i ung alder. Jenter som har valgt å vente med egen karriere, og ikke tror at lykken er livet som forherliges i parodiske TV-serier som «Sex og singelliv» og «Friends». Den tidligere klassekameraten min har fått seg både kone, barn og hus. Jeg ville ikke bytta, men jeg vet at han har det fint. Han ble far i ung alder, men det var helt frivillig. Både for han og kjæresten.

INGEN ER MER fordømmende enn den som har lagt noe bak seg. Ingen misliker røyk så intenst som en tidligere storrøykere. Ingen kan fortelle mer intenst om alkoholens forbannelser enn en som har sluttet å drikke. Ingen fortelle mer om hvor tungt livet var før de fant Jesus. Og så er det dem som flytter fra bygda til byen. Ingen kan som dem legge ut om hvor jævlig det var å bo på bygda. Og ingen som har flytta fra byen får sagt nok om hvordan deilig det er å slippe stresset og våkne til fuglesang på landsbygda. Alt dette handler selvfølgelig om å rettferdiggjøre egne valg.

DET ER IKKE SANT at alle med ambisjoner og sansen for det gode liv drømmer om å starte dagen på en kaffebar i Oslo og rape ruccolasalat etter lunsj. Det er heller ikke sant at folk som blir værende på bygda er dumme eller mangler ambisjoner. De aller fleste vet forskjell på en kebab og kurder, og tror ikke at sushi er et kattenavn. De går ikke rundt i kjeledress fra Felleskjøpet, har sex med kjæresten til kompisen, eller drømmer om å gjøre seg rik på markoppdrett som Jonny Vang. Fem år etter «1732 Høtten» er det fortsatt ikke måte på hvor rare bygdefolk kan bli i norske filmer.

FOLK FLEST lever ikke noe dårligere liv på bygda enn dem som bor i byen. De fleste bor der fordi de vil. Og hvis det ikke er sånn, er det bare å flytte på seg. Raringer og utskudd finnes over alt. De aller fleste bor her i Oslo.

Artikkelforfatteren vikarierer som reportasjeleder i Dagbladet FREDAG.

BORTENFOR BYEN: «Det er heller ikke sant at folk som blir værende på bygda er dumme eller og late. De aller fleste vet forskjell på en kebab og kurder, og tror ikke at sushi er et kattenavn», skriver artikkelforfatteren som blant annet irriterer seg over hvor rare bygdefolk blir i norske filmer. Som Jonny Vang.