PIGGENE UTE: Utenfor Hotell Norge i Bergen er det montert pigger, for å hindre folk i å legge eller sette seg ned. Etter kritikk de siste dagene, vurder hotellet nå å fjerne dem. Foto: Ole-Christian Bjarkøy
PIGGENE UTE: Utenfor Hotell Norge i Bergen er det montert pigger, for å hindre folk i å legge eller sette seg ned. Etter kritikk de siste dagene, vurder hotellet nå å fjerne dem. Foto: Ole-Christian BjarkøyVis mer

Byutvikling på pinebenken

Vi kan ikke akseptere at forvaltning av fellesområder kalles "sosial kontroll" og overlates til en restaurant i Østbanehallen.

Kommentar

— Der ikke vår oppgave å ta vare på de svake i Oslo, sier regiondirektøren i ROM eiendom Østlandet til avisa Vårt Land.

Han snakker om benker. Samtidig setter han ord på kjernen i de siste ukenes mest opphetede debatt i sosiale medier.

ROM eiendom er NSBs eiendomsselskap, og står sammen med Jernbaneverket for driften 350 togstasjoner over hele landet. De ansatte på den største av dem, Oslo S, har i flere år klaget på hjemløse, tiggere og narkomane, som gjør området utrygt. For å løse problemet har selskapet planlagt å utstyre sitteplassene med tette armlener, som gjør det umulig å legge seg ned. En avgjørelse de antakelig vurderte som ukontroversiell, inntil journalisten stiller spørsmålet: - Enkelte hevder at dette er veien mot «fiendtlig arkitektur» som ekskluderer svake grupper fra offentlige steder?

Akkurat dét er for tiden det siste en eiendomsforvalter vil bli beskyldt for.

Det startet for alvor i fjor sommer, med bilder av en takdekket krok utenfor et fasjonabelt leilighetskompleks i London. Opp fra asfalten stikker truende metallpigger, montert for å avskrekke enhver som måtte lete etter et tørt sted å sove. Bildet gikk verden rundt, fulgt av sjokkerte kommentarer: Det er sånn man jager bæsjende duer, ikke desperate mennesker!

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dermed var stormen i gang. En strøm av artikler viste tilsvarende eksempler, og satte bildene i en større sammenheng - som en del av tendensen fiendtlig arkitektur, hostile architecture, utforming laget spesifikt for å ekskludere enkelte grupper fra et offentlig område: Pigger i vinduskarmer, under overbygg og på vegger, men også mer subtile taktikker, som strategisk plasserte gjerder og sperrer, spredere innstill på å væte fortau nattetid, og nettopp benker, som av ulike, utspekulerte årsaker er umulige å ligge på.

Eller, for å ta en mer absurd variant: Apparatet "Mosquito", som sender ut en plagsom, høyfrekvent lyd, kun hørbar for personer under 25 år. Slik gjør den det ubehagelig for ungdommer å oppholde seg for lenge på et sted. Angivelig installert i over tre tusen britiske butikker.

Få dager etter så supermarkedkjeden Tesco seg nødt til å fjerne pigger i bakken utenfor deres butikk i handlegata Regent Street. Innen den tid rakk over hundre tusen å signere en protest, aktivister forsøkte å dekke piggene med betong og ordfører Boris Johnson uttalte at de var "stygge, selvutslettende og dumme"

Piggene var aldri ment å ramme hjemløse, forklarte en talsmann for kjeden til The Guardian: De skulle bare hindre "antisosial oppførsel". Akkurat den typen abstrakt nytale sosiale medier er som skapt til å plukke fra hverandre og latterliggjøre - og som gjør alt verre.

Denne helgen nådde protesten for alvor Norge. Da Lan Marie Nguyen Berg, førstekandidat for Miljøpartiet De Grønne i Oslo, lørdag postet et bilde på Facebook av en trebenk i Bjørvika - nylig oppdatert med komisk tette armlener, tilsynelatende for å hindre hjemløse å tilbringe natta - og forsøkte å legge skylden på Samferdsel- og miljøbyråd Guri Melby, reagerte Venstre og Melby raskt og fornærmet: Benkene er ikke oppført av kommunen, men det halvkommunale selskapet Bjørvika utvikling.

Og hvorfor i all verden tror MDG at de kan stille etaten med ansvar for byrommet i Oslo til ansvar hva kommunens selskap foretar seg i byrommet?

I rettferdighetens navn er det faktisk et bedre spørsmål enn det høres ut som, men langt fra like slagkraftig som MDGs dramatiske slagord: "Allmenningen trenger ikke være noen tragedie, og vi aksepterer ikke #?pinebenken!"

I den plutselig eskalerte debatten - hvor en benk med armlener er et torturinstrument og spørsmål om bymiljøet til miljøbyråden er "langt over streken" - gjentas stadig premisset om at fiendtlig arkitektur er et nytt fenomen, i ferd med å komme til Norge. Det stemmer ikke. Designgrep med mål om å ekskludere enkelte grupper fra offentlige rom har eksistert i årevis, også i Oslo. Det som er nytt er avskyen.

For eksempel er det godt over et tiår siden Oslo kommune lot JCDecaux utstyre 300 av Oslos busstopp med reklamefinansierte leskur, som nå beskyldes for å være bevisst uteliggerfiendtlige.

Øyvind Markussen, administrerende direktør i JCDecaux, sa det rett ut til NRK tidligere i juli:

- Hvis deler av leskuret er opptatt av en uteligger, løser ikke vi vår oppgave.

Ekskluderende arkitektur rammer for øvrig ikke bare svake grupper, spør hvem som helst som har stått på skateboard i Oslo de siste tiåra. Eller ta selv en titt på glatte steinkanter, gelender og trappeavsatser, og legg merke til metalpigger, hakk og klumpete heller. Stygge og tilsynelatende malplasserte, men det er de ikke. Det er "skatestoppers".

Flere av firmaene som nå får kritikk for å produsere bevisst ubehagelige benker og annet anti-uteligger-design, reklamerer også produktenes anti-skateboarding-kvaliteter.

En av de mest brukte ekspertene i det siste årets artikler om ekskluderende arkitektur, Ocean Howell, professor i arkitekturhistorie ved universitetet i Oregon, var på nittitallet kjent som profesjonell skater. I essayet Poetics of Security fra 2001 tar han utgangspunkt i sine ulike roller i offentligheten, som kontorarbeider og skater. På vei til jobb om morgenen var byen tilrettelagt og inviterende, da han kom tilbake for å skate om kvelden, la han merke til alle de bevisste grepene som var gjort for å vise ham at han ikke var en ønsket del av offentligheten.

Når noen designer mot deg, merker du det, skriver han. Hvis ikke er det vanskelig å få øye på. I skateboardmiljøet har "fiendtlig arkitektur" vært selvfølgelighet, helt siden kulturen beveget seg fra tilrettelagte anlegg og ut i gatene på slutten av 80-tallet.

Howell bruker begrepet "defensive architecture", forsvarende arkitektur. Det er nok en bedre beskrivelse for å forstå hensikten, også bak benkene og piggene. En skater opplever kanskje en "skatestopper" som fiendtlig. De fleste andre ser forsvar av fellesskapets mulighet til å bruke området, uten å risikere et brett i leggen.

Dette er den oppgitte og sympatiske begrunnelsen for fiendtlig arkitektur, den forsvarer, den gjør et område tryggere og mer behagelig. I alle fall for dem som ikke blir designet mot.

Fiendtlig arkitektur løser ikke sosiale problemer, blir det ofte innvendt.

Det er selvsagt riktig, men irrelevant. Poenget er ikke å løse et sosialt problem, men å flytte det. Og det kan være godt begrunnet. Har du ansvaret for en lekeplass hvor barn løper barbeint, bør du selvsagt unngå at den brukes av folk som legger igjen brukte sprøyter.

Slik kan man vurdere: Kostnaden for den utestengte mot nytten for fellesskapet.

Den diskusjonen er legitim, men den mangler et viktig premiss: Nettopp det å ekskludere noen er en kostnad for fellesskapet. At offentlig rom i størst mulig grad er åpne for alle, har og er en betydelig verdi i seg selv. Offentlig rom skal være en arena for demokrati. Det er ikke bare en naiv festtale-formulering, men det gjennomgående synet i alt fra internasjonal faglitteratur til kommunale reguleringsplaner. Motstridende interesser i byrommet bør ikke kun forstås som et problem, det er faktisk noe av poenget.

Det betyr ikke at man skal akseptere alt. Det betyr selvsagt ikke at det er mål i seg selv, at flest mulig skal tigge på Oslo S, skyte heroin på offentlige toaletter eller sove på trebenker i Bjørvika. Men det betyr at terskelen for å aktivt utestenge en spesifikk gruppe fra et fellesområde bør være høy.

- Vi skal ikke ekskludere dem fra Oslo S hvis de er uteliggere, narkomane eller tiggere, men Oslo S er for dem som skal ta toget, forteller regionsdirektøren videre til Vårt Land.

De er ikke utestengt. Stedet er bare ikke ment for dem. De er, for å sitere ROM-direktøren: "et sosialt problem som andre krefter skal ta tak i".

Og der ligger kjernen i problemet: Fellesområdene forvaltes av aktører som har andre interesser enn å skape et inkluderende byrom.

For Guri Melby har rett når hun sier at hun - i likhet med byutviklingsbyråden, og byens politikere generelt - har en mer beskjeden rolle i utformingen av byen enn kritikerne deres forutsetter. Årsaken er en generell tendens som har pågått i flere tiår, ikke bare i Oslo, men storbyer over hele verden, hvor offentlig rom i stadig større grad har blitt overlatt til private utbyggere og statlige eller kommunale underselskaper.

Riktignok er selskapene lovpålagt å bruke en andel av arealet på fellesområder, men det stilles få konkrete krav til selve utformingen. De som derimot stiller krav, er næringene som skal bruke området. Og de ønsker seg naturligvis flest mulig potensielle kunder, og færrest mulig av de som forstyrrer dem.

Som en annen representant for ROM Eiendom forklarer det til Aftenposten:

- Vår erfaring med Østbanehallen som ligger vegg i vegg, er at det oppstår få uønskede episoder på området når man lar restauranter ha ansvar for plassene på fellesområdene. Derfor mener vi at det vil være hensiktsmessig å vurdere å redusere antall offentlige sitteplasser slik at vi sammen med de ulike restaurantene kan ha en bedre sosial kontroll på området.

Slik går trygghetsargumentet hånd i hånd med profitthensyn. ROM har ikke ansvar for de svake i Oslo, men for restauranter, kiosker og togreisende. Hjemløse er ikke JCDecaux oppgave, den er å skape ettertraktede reklamespots.

På den måten får vi halvoffentlige rom, fellesområder som egentlig er kamuflerte kjøpesenter. Slik blir bybefolkningen blir redusert til en målgruppe, som noen kan utelates fra - ikke etter kriterier vi sammen har blitt enig om, men etter hva som lønner seg for mer eller mindre tilfeldige bedrifter.

Ønsker vi å jage tiggere i Oslo, kan vi innføre forbud på vanlig, demokratisk vis. Vil vi ha soveforbud, kan vi stemme på partier som er for det. Det vi ikke kan akseptere er at disse avgjørelsene kalles "sosial kontroll" og overlates til en restaurant i Østbanehallen.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook