Byverstingene

Enkelte rike bysbarn klarer ikke å skjelne mellom sine egne og byens interesser.

ALLE BYER HAR

sine verstinger. Da tenker jeg ikke på adhd-stinne speedfreaks, baltiske horer eller østeuropeisk mafia. Jeg tenker på rike bysbarn som ikke klarer å skjelne mellom sine egne- og byens interesser.

Ta tre vilkårlige norske byer. I Trondheim heter byverstingen kolonialmajor Odd Reitan, Bergens byversting er kaffebønneeier Herman Friele og Larviks heter Mille-Marie Treschow. Trekløveret er blant sin bys rikeste og er viktige for byens merkevare. Alle tre blir oppriktig furtne når de får kritikk av politikere og media, og mener selv de bare utøver handlekraft. Mille-Marie Treschow gikk ut i Østlandsposten nylig og advarte aksjonistene og byen mot at hvis hennes eiendomsselskap ikke fikk bygge hotell delvis oppe på Batteristranda i utkanten av Larvik sentrum, ville hun vurdere å investere i andre byer. Feudalfruen gikk altså ut og snakket advarende til sine leilendinger. Hadde hun enda vært så åpen som fyrsten av Liechtenstein som truet å selge både fyrstedømmet og sine undersåtter til Microsoft hvis de ikke helhjertet gikk inn for EØS-avtalen. Felles for byverstingene er implisitt at de trenger en kommunikasjonsrådgiver.

INGEN AV DEM

har peiling på politikk, og skryter av det, men mener selv de kan bli eller er utmerkede ordførere, fordi de har vist gjennom familiebedriften sin at de kan bygge en kultur. Herman Friele kom inn i politikken som ordfører uten annen erfaring enn medlemsskap i mange herreforeninger der de kaster på kjegler og slår hverandre på stumpen med balltre. Han ble da også oppriktig overrasket over at mange protesterte på hans planer om å ansette en sekretær som firmaet betalte. I Byavisa gikk Reitan ut og sa at han beundret Friele og beskjedent nok sa han at han ville bli en utmerket ordfører selv. Reitan bruker sin manglende politiske erfaring som et pluss: «Jeg kan bli en god, ja en fantastisk ordfører for Trondheim. Jeg har evnen til å bygge en kultur, et lag av mennesker som kan jobbe sammen. Jeg har ikke noen politisk erfaring i det hele tatt, men kanskje nettopp derfor kunne jeg egnet meg som ordfører». (Adresseavisen 6.11).

Den kanskje viktigste fellesnevneren for disse byverstingene er at de eier store eiendommer sentralt i byene og er viktige byutviklingsaktører. Friele opererer i all hovedsak gjennom familieselskapet B. Friele &Sønner AS som eier eiendommer i Bergen sentrum til en bokført verdi på over 300 millioner kroner. Mille-Marie Treschow eier gjennom Treschow-Fritzøe ca. 38 000 kvadratmeter brutto bygningsmasse og ca. 600 dekar sentrale tomtearealer i Larvik. Reitans E.C. Dahls Eiendom eier nå nærmere 200 000 kvadratmeter i Trondheim Sentrum.

PROBLEMET ER AT

de ikke vil være med i en offentlig byutviklingsdebatt. Mille-Marie Treschow går ut i Østlandsposten og advarer når hun får kritikk. Herman Friele nekter å uttale seg til pressen hver gang den spør om hans eiendomsinvesteringer, men Reitan svarer med å drite ut politikerne. Når det ble bråk om helikopterplass på Lade gård - Reitan og REMAs hjemmebase - svarte han med: «Stakkarslige holdninger bringer ikke byen videre». Reitan ble gjennom store deler av fjoråret utfordret på hva han ville med investeringene sine i Midtbyen. Tidligere ordfører Ann Kathrine Slundgaard var en av dem som utfordret Reitan. Uten hell. Reitan har formulert sine visjoner en Bør Børson jr. verdig. Ingen skal stå kunne stå i Midtbyen uten å se en bygning som jeg eier. Helt utenforstående til kritikken rundt hans oppkjøp i sentrum har han og eiendomsselskapet hans også formulert de bevingede ord: «Vi har investert en milliard kroner i eiendom i Midtbyen, og da er vi naturligvis opptatt av at Trondheim har et levende bysentrum. Det er ingen som er tjent med at Midtbyen pulserer mer enn oss.» Friele har også vært forbilledlig på spørsmål knyttet til sine eiendomsinvesteringer. Eiendomsinvesteringene balanserer mot risikoen i den svingende kaffebransjen.

NÅR BYVERSTINGENE

pløyer investeringene sine inn eiendom medfører det to ting. Det nyskapende næringslivet får ikke nok risikovillig kapital, og bykjernene segregeres. Medieviter Jostein Gripsrud gikk nylig ut i Bergens Tidende med en kritikk av Friele og de mannsdominerte elitene i Bergen: «At den økonomiske eliten ikke bare er ekstremt mannsdominert, men også organisert i diverse kjegleklubber og herreforeninger som tjener til å isolere den i forhold til byens øvrige sosiale og kulturelle liv, bidrar til å forklare manglende kreativitet, store investeringer i fast eiendom fremfor i ny produktiv virksomhet, en manglende åpenhet overfor akademikere utenom de to nevnte profesjonene (jus, siviløkonomer), noe som igjen fører til hjerneflukt over fjellet til Oslo og så videre.» (Bergens Tidende 18 sep.) BI-rektor Torger Reve har i den samme avisen uttalt det samme i mer diplomatiske ordelag: «Næringslivet blir svakere i Bergen og Bergen er i ferd med å bli en service- og butikkby. På lang sikt svekker dette næringslivet. På kort sikt merker du ingenting.»

DEN STORE FORSKJELLEN

mellom Norge og USA er tilstedeværelsen av «business angels». Navnet sikter til rike mennesker som er villig til å investere overskuddet sitt i risikofylte prosjekter. Både med tanke på høy avkastning, men også med tanke på å hjelpe nye bedrifter fra idé og gjennom den første trange kommersialiseringsfasen. Både Trondheim, Bergen og Larvik sliter med mangelen på avanserte kunnskaps- og næringsmiljøer. Larvik har en netto utpendling på 2500 som jobber utenfor byen. Å skaffe til veie risikovillig kapital i disse byene er alfa og omega for fortsatt vekst.

Byverstingenes eiendomsinvesteringer bidrar til segregering i bykjernene. Alle vil nå bo i sentrum. I Midtbyen i Trondheim omsettes små leiligheter for 35-40 000 kroner kvadratmeteren. Selv store bedrifter som Adresseavisen og Fokus bank vil nå inn dit. Denne utviklingen gjør at marginaliserte grupper, så som førstegangsetablerere, minoriteter, lavtlønte og sosialklienter blir presset ut av bykjernene. Hvis byverstingene utelukkende investerer i eiendommer for å øke profitten forsterkes dermed en byutvikling der bykjernen blir for den hvite øvre middelklassen. Resultatet er at byrommene og bybrukerne blir veldig homogene.

LØSNINGEN PÅ BEGGE

disse to kritikkene mot byverstingene er veldig enkel. Hvordan gjøre byverstingene til byengler? Gjør som i Nederland, der for eksempel Amsterdam, eier all grunn og leaser dem ut med en rekke klausuler for en begrenset periode til utbyggere. Resultatet er at utbyggerne må drive med sosial boligbygging. Selv i de dyreste og mest high-tech leiegårder i Amsterdam kan sosialklienter og andre trengende få en rimelig bolig. Kommunene bør etterhvert som presset bygger seg opp i bykjernen ekspropriere all privat eiendom. Da hadde man slått to fluer i et smekk. Byverstingene måtte investere pengene sine andre steder; i f.eks. nyskaping, samtidig som de politiske myndigheter kunne sikre mangfoldet i bykjernen.