Cabaret Shakespeare

Har du lyst på et aldeles annerledes syn på Shakespeare er Nationaltheatret stedet nå. Men blir du lett støtt på tradisjonens vegne er du nesten tryggere i campingvogna til Lohengrin på Operaen.

Shakespeares komedier er alt annet enn enkle å sette opp i vår tid. Dels er fulle av referanser til en tid vi ikke lenger kjenner. Dels er de skrevet i en tidsbestemt retorikk, en barokk, ren ordlek fremmed for vår tid og vårt språk.

Den svenske regissør Ragnar Lyth prøver i sin første Shakespeareoppsetning frekt og freidig å skjære over knuten - han bruker Shakespeares ord der det passer, bytter ut med nye der det passer bedre. Han flytter alle referanser til vår tid og vårt land.

Mange steder lykkes det, noen steder blir bruddflatene mellom Shakespeare grunntekst og teatrets nytekst for brå. Der de fleste tradisjonelle oppsetninger av Shakespeares komedier lykkes med poesien og sliter med komedien, blir det her omvendt; komedien lykkes, men poesien har trangere kår. Her hersker karnevalet.

Rus og sanselighet

Her er rikmansønnen Andreas Bleknebb blitt en ruset dust, aldeles nedsnødd i begge nesebor. Han «strever med å opprettholde en funky attitude». Han strever, men Anders T. Andersen har det bra i rollen.

Olivia, kledd til sorg med sexy svart undertøy tar her med seg motorsykkelen på unguttjakt, mens hovmester Malvolio holder formen med hoppetau, før han bindes til en brukket seng i svart korsett. Gisken Armand og Eindride Eidsvold gir sterke rolletolkninger i en oppsetningen som er en lekekasse for skuespillere.

Alvoret bryter forsøksvis inn i rollene til tvillingene Viola og Sebastian, begge spilt av gjestende Mellika Melani. Som flyktninger fra krig kommer de seg inn i Illyria, landet som her også blir et bilde på vår nasjon: fest, fyll og sanselighet for alle innenfor grensene. De tos åpne naivitet i landet med sterke grenser utad men ingen grenser innad blir stykkets alvorligere anslag.

Sjelden har Shakespeares fylliker blitt spilt så subbete polpose-nedpå som Trond Høvik og Andreassen gjør, og deres fyllevise «Opp i rævva mi veks det kålrabi» gjør selvsagt inntrykk i en Shakespeareramme på Hovedscenen.

Øm, rå og gal

Men i dette narrespillet er det narren som får best plass, og Bjarte Hjelmeland fyller den. Dette er en teaterverden han er hjemme i: absurd, rå, øm og morsom. Hans Wesenlund som doktor Vesentlig-parodi treffer bedre enn hans Marlon Brando, hans Svanesjøballett i brun Dovremakko blir et absurd solonummer.

Høres dette vilt ut, er det det, og tidlig kunne man spørre seg om ikke Lyth tok den for langt ut, lar dette bli stor ståhei for ingenting, der han gjør Shakespeare til fri cabaret.

Men mot slutten samler det seg: «Hva dere vil» er blitt teater om teatret - der teatret så igjen blir et bilde på våre skjermede liv, mens andre må flykte for sine liv. Eller - om man heller vil - så er dette simpelthen dyktig spilt tøv, Shakespeare for «Åpen Post»- generasjonen. For dette er virkelig akkurat hva dere vil. Men fortsatt regner det hver eneste dag.

«Hva dere vil» (Helligtrekongersaften» spilles på hovedscenen på Nationaltheatret. Spilledager finner du på Manual.

<B>SHAEKESPEARE I VÅR TID:</B> Hele ensemblet på scenen i nåtidens Shakespeare-komedie «Hva dere vil».