«I den ekstreme økonomiske og politiske krisen som rir Argentina, har cacerolazo - kasserollebankingen - blitt den desimerte middelklassens eget gateparlament.»

Argentinas politiske kaos er tonesatt til en ny protestform: el cacerolazo. Fra hustak og verandaer, avenyer og smug gjaller den taktfaste bankingen av sleiver mot grytelokk - en øredøvende politisk støy. Til larmen fra grytelokkene har to presidenter, to regjeringer, en senatsleder, en sentralbanksjef og Buenos Aires' politisjef forlatt sine posisjoner - alt i løpet av knappe to uker.

I den ekstreme økonomiske og politiske krisen som rir Argentina, har cacerolazo - kasserollebankingen - blitt den desimerte middelklassens eget gateparlament. Den kombinerer ny teknologi med gammel symbolikk: Cacerolazoen startes via mail og øyeblikkelig mediedekning, den får tusener på gatene på mindre enn minuttet. Alt du trenger for å få utløp for ditt innette raseri over økonomisk vanstyre og politisk udugelighet, er en sleiv og et grytelokk.

Kasserollene er langt fra tilfeldig valgt: Fra dem helte Buenos Aires' kvinner brennende olje over engelske soldaters hoder da de tidlig på 1800-tallet forsøkte å invadere byen.

Jeg har vært turist i Argentinas politiske kaos i knappe tre uker, og det har vært en selsom opplevelse. Du strever hardt for å forstå alt som ikke kan forklares; du leter etter knagger, som gjerne faller ned allerede neste dag ... En av de mer solide knaggene til argentinsk politikk henger likevel opp en klassisk intrigeteori. Argentina lever - blir jeg igjen og igjen fortalt - med en styringskultur like gjennomsyret av machismo som tangoen er det: en kontinuerlig dans rundt de sterke menns sentra. Selvsagt går ikke presidenter av bare fordi det smeller i grytelokk. De gir seg bare når de blir nødt - dvs. når de er rundspilt.

Den første gangen det smalt - om kvelden den 18. desember - ble fredelige, om enn høylytte, protester brutalt slått ned med tåregass og politikuler - sju mennesker ble drept midt i sentrum av Buenos Aires. Mens profesjonelle ruteknusere fikk storme banker og McDonald's-sjapper helt uten politiinnblanding noen få kvartaler unna. I argentinske medier har spekulasjonene gått høyt om regien bak ruteknusingen, og om kommandolinjene mellom politikk og politi i peroniststyrte Buenos Aires. Fernando De la Rua - presidenten som først måtte gå - tilhører partiet De radikale, peronistpartiets viktigste motpart helt siden en demokratisk styreform ble gjeninnført i Argentina i 1983.

Han ble valgt til president i 1999 - etter at peronisten Carlos Menem gjennom konstitusjonelle krumspring hadde klart å holde posisjonen et helt tiår. Da De la Rua trakk seg, var han bare midtveis i en første fireårsperiode. Noen visepresident hadde Argentina ikke, for De radikales visepresident hadde trukket seg etter bare ett år i embetet. Dermed fremmet like godt peronistene, som etter suppleringsvalgene i oktober holder flertallet i begge kongressens kamre, forslag om en «caretaker»-president utgått fra deres eget parti. Rodriguez Saa - en av Menems nære politiske venner og guvernør i provinsen San Luis - ble votert inn av peronistflertallet som president fram til utskriving av nyvalg i mars 2002.

Men ikke før hadde Rodriguez Saa overtatt, og lansert sine forslag til sosiale og økonomiske reformer, før han begynte å mumle at man kanskje heller skulle vente med nye valg til den ordinære valgdatoen - dvs. i oktober 2003. Fra sin posisjon som partileder mumlet Menem at han kanskje var enig i at det kunne være klokt. Først da, etter de nødvendige fire år i karantene, kunne (i parentes bemerket) også han være klar som presidentkandidat igjen. Men i de mange argentinske småfyrstedømmer - de 24 guvernørstyrte provinsene - sitter det andre peronister med en presidentkandidat i magen. Så da Rodriguez Saa innkalte guvernørene i sitt eget parti til møte for å drøfte de sosiale og økonomiske reformene, var det mindre enn halvparten som møtte opp. Dermed var også Saas dager talte - som han selv formulerte det: Uten støtte fra guvernørene hadde han ingen legitimitet, og intet annet valg enn å gå av.

Midt i en ekstrem krise har altså personsentrerte posisjonerende maktspill fortsatt å florere. Partiene binder ikke sammen mer enn løse personallianser, i stadig skiftende fronter - de etablerer en egen politisk klasse, med sine egne interne - og svært sjenerøse - belønningsformer. Ikke minst er det denne styringskulturen som har fylt gatene med rasende argentinere.

Ved suppleringsvalgene til kongressen i oktober valgte 40 prosent kun å markere avsky - ved å klusse på stemmeseddelen slik at den ble ugyldig, stemme blankt eller putte tegneserieklipp i stemmekonvolutten.

De siste ukenes cacerolazo kombinerer et innett politisk raseri med en dyp økonomisk frustrasjon. Siden 1. desember har landet vært i økonomisk unntakstilstand: da opphevet De la Ruas regjering argentinernes disposisjonsrett over egne penger. Maks 1000 dollar i måneden fikk man ta ut i kontanter fra egen konto - den såkalte corralitoen, som også satte stopp for overføringer til utenlandske personkonti. Lønn og pensjoner i offentlig sektor er kuttet med 13 prosent, og i flere provinser utbetales deler av lønnen i obligasjoner - patacones - i en form for internt pengesirkulasjonssystem der obligasjoner byttes mot strøm- og telefonregninger, kollektivreiser etc. Fra 5. desember har IMF (Det internasjonale pengefondet) frosset kredittlinjen til Argentina, fra 23. desember har landet erklært seg ute av stand til å betale utenlandsgjeld.

Samtidig som middelklassefrustrasjonen runger i gatene, nærmer arbeidsledigheten seg 20 prosent; i et land med tradisjonelt store sosiale forskjeller lever i dag ufattelige 40 prosent av befolkningen på 36 millioner under fattigdomsgrensen.

Den tredje presidenten på tolv dager - eller den femte om vi også regner med de to som holdt 48 timers vakter mellom byttene - forsøker nå å legge noen spilleregler noenlunde fast. Eduardo Duhalde - en av Menems gamle visepresidenter og nå erklærte hovedmotstandere - er ny «caretaker»-president fram til valget i 2003 - der han selv ikke vil stille kandidatur.

Samtidig er regjeringen hans en forsiktig form for samlingsregjering, dvs. at den inkluderer representanter for De radikale på enkelte regjeringsposter. Men med Duhaldes regjering har middelklassens cacerolazo produsert det middelklassen frykter aller mest: en 30 prosents devaluering av pesoen og slutten på det tiårige monetære konvertibilitetsregimet, dvs. bindingen av pesoen til dollar på én-til-én-basis: en peso for en dollar.

Meningsmåling på meningsmåling har vist at mer enn 70 prosent av den argentinske befolkningen slutter opp om konvertibiliteten. Selv om den altså gir et avsindig høyt prisnivå, målt mot en gjennomsnittlig industriarbeiderlønning. For i det minste ligger da nivået fast.

Er det noe argentinerne frykter, så er det inflasjon, med en dramatisk historie av hyperinflasjon som bare lot seg stanse av - nettopp - konvertibilitetsregimet.

Mens vi har ventet på den nye regjeringens økonomiske plan for å få Argentina ut av den mest dramatiske økonomiske og politiske krise siden militærdiktaturets svanesang under Falklandskrigen, har Buenos Aires' butikker holdt stengt - eller nektet å godta kredittkort - eller priset varene opp over disk. Bankene har vært mer eller mindre lukket siden jul.

Det aller største spørsmålet nå - når bankene åpner igjen - er hvordan pesoen da blir tatt imot. For i det planlagte nye pengeregimet skal pesoen både flyte og ligge fast; i et nytt dobbelt vekslingssystem finnes både en offisiell kurs og en markedsbasert.

Regjeringen har altså gjort som Ole Brumm. Men Argentina er så visst ikke Hundremeterskogen. Jeg synes allerede jeg hører cacerolazoen! Tangoen er - har jeg lært av en tangoelskende venn i Buenos Aires - en trist tanke som danses. Den har, forteller den samme vennen, fått svært mange nye utøvere de siste årene. Stadig yngre er de også.