Cadillac

Cd-debut uten den eksplosive kraften bandet har live.

For en powertrio som Cadillac, med røttene i tung blues og streng hardrock fra tiårsskiftet 60- til 70-tall, vil alltid konsertscenen være den naturlige boltreplassen. Seinest under Bylarm i Tromsø i slutten av februar viste Per Borten og co. at de har spilt seg inn i eliten blant norske liveband.

Men et album er en helt annen sak, og Borten, Sveinar Hoff og Trond Frønes er ikke i nærheten av det samme løftet på sitt debutalbum. Det bandet mister i umiddelbar energi og teknisk briljant øs i studio, klarer de ikke helt å hente igjen i finfølelse og intrikate låter. Det er noe med den rånete hemningsløsheten og det presise bluesgryntet man får midt i trynet på en Cadillac-konsert som savnes på plata.

«Cure» er ei plate av det noe forutsigbare, men likevel soleklart solide slaget. Cadillac er trofaste til agendaen sin, og de avslører en nesegrus, nærmest nerdete, beundring for den kraftige, muskuløse bluesrocken fra 30 år tilbake. Det er kjærlighet og sann forståelse i hver lille låtjam her, og i tillegg har Cadillac en utrolig oppvakt trommis i groovemester Hoff. Fyren er noe så sjeldent som en kreativ rocktrommis hvis driv er uvurderlig for Cadillac.