IMØTEKOMMENDE: Forbundskansler Angela Merkel var imøtekommende mot statsminister David Cameron i Berlin. Hun vil hjelpe ham til å holde Storbritannia i EU, men hennes krav kan være harde å oppfylle for ham i de forhandlingene om reformer i EU som nå er i gang. Foto: Simone Kuhlmey / Pacific Press / Scanpix
IMØTEKOMMENDE: Forbundskansler Angela Merkel var imøtekommende mot statsminister David Cameron i Berlin. Hun vil hjelpe ham til å holde Storbritannia i EU, men hennes krav kan være harde å oppfylle for ham i de forhandlingene om reformer i EU som nå er i gang. Foto: Simone Kuhlmey / Pacific Press / ScanpixVis mer

Cameron i Europa

Nå er det Storbritannia og statsminister David Cameron mot resten av EU, ser det ut som, men bare nesten, mens Cameron løper diplomatisk maraton i en måned.

Kommentar

Etter valgseieren og med reint flertall i Underhuset i London, riktig nok takket være ei hårreisende urettferdig valgordning, la statsminister David Cameron ut på ei kort rundreise til Europa. Torsdag møtte han statsminister Mark Rutte i Nederland og så president François Hollande i Frankrike. Fredag møtte han statsminister Ewa Kopacz i Polen og forbundskansler Angela Merkel i Tyskland. Da fikk han en forsmak på hva han kan vente seg av støtte når han krever store reformer i EU.

Han fikk en høflig, men blandet mottakelse.

Cameron forsøkte å begynne med sine overtalelseskunster da EU-lederne var samlet i Riga 22. mai, men der var det krisa i Ukraina og følgene for de østeuropeiske landene som sto på dagsorden. Britenes anliggender var det bare tid til å snakke om utenom møtet. Alvoret begynte under en arbeidsmiddag på den britiske statsministerens landsted, Chequers, 25. mai med presidenten i EU-kommisjonen, Jean -Claude Juncker, en mann som Cameron kjempet med nebb og klør for å hindre i å bli valgt. For Cameron er den gamle ringreven Juncker et bilde på alt som er galt med EU.

Nå skal Cameron dra på besøk til alle de andre stats- og regjeringssjefene i EU foran det viktige toppmøtet 25. og 26. juni da han skal legge fram sine forslag til reformer. Det er sannelig litt av et diplomatisk maraton.

Underveis skjer det alltid noe uventet. Sånn er EU. Besøket i København måtte plutselig avlyses fordi statsminister Helle Thorning-Schmidt utskrev nyvalg i Danmark. (Han kan jo i stedet snakke med hennes ektemann, Stephen Kinnock, som nylig ble valgt inn i Underhuset i London for Arbeiderpartiet.) Mer alvorlig er forslaget fra Hollande og Merkel om et tettere og dypere euro-samarbeid, som også kommer opp på toppmøtet i juni. Forslaget skal kunne vedtas uten traktat-endringer.

Dette ble raskt oppfattet som et mottrekk mot Camerons krav om reformer. Det kommer litt i veien for og tar oppmerksomhet bort fra britenes krav under toppmøtet. Det kan tolkes som et nei til traktat-endring for å imøtekomme britenes ønsker. Dessuten går et forslag om økt integrasjon i motsatt retning av hva Cameron ønsker.

Det er ikke nødvendigvis riktig. Euro-samarbeidet må virke bedre, sett i lys av den greske krisa, og Cameron vil ikke hindre økt integrasjon på dette feltet, sier han. Men euro-landene må ikke fatte vedtak som skader de landene som ikke har innført euro, og Cameron frykter reguleringer av finansmarkedene som vil ramme London, verdens største finansmarked, som er sterkt innvevd i euro-området. Når euro-landene samles sitter Cameron ikke ved møtebordet. Dette førte til munnhoggeri under et toppmøte med daværende president i Frankrike, Nicolas Sarkozy, som langet ut mot Cameron:

- Du har nettopp gått glipp av en mulighet til å tie stille om en valuta som du ikke vil ha!

Når det gjelder integrasjon allment i EU vil Cameron helst fjerne eller i det minste få unntak fra regelen om «en stadig tettere union». Men dette står innskrevet i Roma-traktaten fra 1957, som grunnla EU, og da blir det vanskelig. De britiske EU-haterne vil helst tilbake til det gamle fellesmarkedet, men denslags er ikke Cameron med på.

Cameron har fått en forsmak på hva han kan vente seg. Han mener det er nødvendig med traktat-endringer. I Nederland og Frankrike møtte han ei kald skulder. De to landene hadde folkeavstemning om den skrinlagte grunnloven for EU i 2005 og velgerne sa nei. Ti år etterpå vil de ikke gjenta opplevelsen. Endringer som kan kreve folkeavstemninger i flere av landene er utelukket. Og Hollande vil ikke ha noen stor EU-debatt i valgåret 2017. Hans utenriksminister, Laurent Fabius, var mye klarere: «De meldte seg inn i en fotballklubb og kan ikke midt i kampen si at nå spiller vi rugby». Han kaller Camerons folkeavstemning for «farlig».

I Polen møtte han Kopacz som står foran et vanskelig parlamentsvalg i høst. Hun satte foten ned for å hindre fri bevegelse for alle borgere i EU. Storbritannia har etter 2004 fått en masse arbeidsinnvandrere fra Øst-Europa, ikke minst Polen. Cameron ville helst innføre kvoter, men det strider mot den traktatfestede retten til fri bevegelse. Nå vil han frata innvandrere fra andre EU-land retten til offentlige støtteordninger de fire første åra, men det strider mot retten til likebehandling for alle EU-borgere. Der trakk Kopacz Polens røde linje.

Merkel var den mest imøtekommende utad. Hun åpner for endringer av traktatene dersom det blir nødvendig. Og Tyskland har ønsket seg endringer når det gjelder euro-samarbeidet for å styrke den økonomiske disiplinen. Men hennes røde linje er kanskje den mest krevende for Cameron, om enn mildere i formen. Storbritannia kan imøtekommes innenfor unionen, men det er ikke på tale å røre ved de grunnleggende framstegene eller unionens natur. Og Merkel spiller alltid på klokka. Ting må ta tid, endringer må komme steg for steg når det er nødvendig. Tid er nettopp hva Cameron ikke har.

Når Cameron omsider er ferdig rundreisa i de andre 27 EU-landene er det ikke godt å si hvor mange røde linjer han har fått.

Taktisk har Cameron to hemmelige våpen, som han må holde hemmelige så lenge han kan. Han har ennå ikke i klartekst stilt sine krav. Hans Europa-minister, David Lidington, har sagt dette åpent: «Mitt råd er å aldri offentliggjøre skriftlig ei fullstendig liste med våre krav.» Britene må føle seg fram for å se hva de kan oppnå. Hvis Cameron offentlig stiller for sterke krav, får han lett nei av de andre i EU. Om han stiller for små krav, får han refs av sine egne. I begge tilfeller kan han få et nei til fortsatt EU-medlemskap når velgerne skal avgjøre. Datoen for folkeavstemning er hans andre hemmelighet, bortsett fra at det må skje før 2017 er omme. Best ville det være å få det unna i 2016 fordi 2017 er valgår i både Frankrike og Tyskland.

«Hvis det var ferdig når det var gjort, ville det være godt om det ble gjort fort.» Er det ikke sånn Macbeth uttrykker det? Men i EU tar ting tid. Hvis Cameron setter igang en «blitzkrieg» i EU, kan han bare få til mindre endringer som EU-motstanderne i øyriket vil avfeie som sminke. Hvis han bruker den tida han har, kan han få en opprivende og lang borgerkrig i sitt eget parti som hans forgjenger John Major opplevde i 1992.

Utover å «gjøre noe» med innvandrerne fra EU, få slutt på stadig tettere integrasjon og hindre strengere regler i finansmarkedene er overskriftene på Camerons krav tre. Han vil styrke medlemslandenes parlamenter. Nå kan en tredel av disse vifte med et slags «gult kort» og be EU-institusjonene om ny behandling av et vedtak som de misliker. Han vil gi dem «rødt kort», som innebærer å oppheve vedtaket. Videre vil han gjøre det mulig å flytte makt begge veier: Hittil har medlemslandene stort sett overgitt makt til EU, men han vil flytte makt tilbake til medlemslandene der det er ønskelig. Og så vil britene som vanlig ha et stadig friere indre marked. Til det siste sier andre: Da må grensene også være like åpne for personer som for kapital, varer og tjenester.

Ikke få av lederne i EU, i Europa-parlamentet og i de andre medlemslandene anser den britiske statsministeren for å være en farlig sjansespiller og en dårlig politisk strateg i sitt forhold til Europa. Først har han aldri vågd å ta et politisk oppgjør med EU-haterne i Uavhengighetspartiet (UKIP) og i sitt eget konservative parti, samt store deler av britisk presse, hvor EU omtales i aldeles parodiske vendinger. I stedet har han gitt etter, steg for steg, og hver gang fått sterkere krav til takk. Så har han lovt folkeavstemning og satt en tidsfrist og dermed egenhendig skaffet seg flere farlige snubletråder.

De mener at Cameron, som Gordon Brown og Tony Blair før ham, viser et svakt lederskap når det gjelder forholdet til EU. Cameron er tross alt EU-tilhenger.

Reint flertall i Underhuset og det klare mandatet fra velgerne som Cameron påberoper seg skyldes i stort monn den urettferdige valgordninga og avsløres når det gjelder EU. Dersom Cameron skulle tape folkeavstemninga og britene melde seg ut, har lederen for de skotske nasjonalistene i SNP, Nicola Sturgeon, krevd «veto-rett» for Skottland. Skottland kan melde seg ut av Storbritannia. Nesten bokstavelig talt kan Cameron da møte Sturgeon i døra: Han er på vei ut og hun på vei inn i EU.

Noen krefter i EU er så lei av britenes mas om unntak og særordninger at de ville glede seg over å se dem seile sin egen sjø. Britene må ta hovedskylda for de mange forsinkelsene i et stadig tettere samarbeid i unionen, mener de. Britiske statsministre har vært en pest og en plage av en til dels lattervekkende bremsekloss under toppmøtene.

Men disse kreftene er i klart mindretall i EU. De ledende kreftene vil tvert imot ha Storbritannia sterkere med i samarbeidet, det er bare britene som ikke vil. Dette har med maktbalansen i EU å gjøre, mellom de tre stormaktene, Tyskland, Frankrike og Storbritannia, og mellom Nord og Sør. Det har med britenes store økonomi og militære makt å gjøre. Diplomatisk har øyriket fast plass i Sikkerhetsrådet i FN. EU ville stå svakere i verden uten britene.

Derfor prøver man i EU å være høflige og imøtekommende med David Cameron, mens man ber ham innse alvoret som han nå har satt i spill.