ALEINE: Den britiske statsministeren, David Cameron, ble stående så godt som aleine under toppmøtet i EU i kampen for å unngå Jean-Claude Juncker som president i EU-kommisjonen. Han fikk bare med seg Ungarn. «En trist dag for Europa», sa Cameron etterpå. Foto: REUTERS / Scanpix / Pascal Rossignol
ALEINE: Den britiske statsministeren, David Cameron, ble stående så godt som aleine under toppmøtet i EU i kampen for å unngå Jean-Claude Juncker som president i EU-kommisjonen. Han fikk bare med seg Ungarn. «En trist dag for Europa», sa Cameron etterpå. Foto: REUTERS / Scanpix / Pascal RossignolVis mer

Cameron skjøt seg i foten for å vinne krigen i EU

Den britiske statsministeren, David Cameron, påførte seg et ydmykende nederlag under toppmøtet i EU før helga. Han tror det kan styrke ham på hjemmebane.

Kommentar

Da EU-toppmøtet i Ieper i Belgia foreslo Jean-Claude Juncker som president i EU-kommisjonen skjedde det for første gang etter avstemning blant stats- og regjeringssjefene. Tidligere har man alltid forhandlet seg fram til enighet. Men David Cameron, statsministeren i Storbritannia, tvang fram avstemning.

Og Cameron tapte så det sang. Han fikk bare støtte av den ungarske statsministeren, Viktor Urban, som i EU er mest kjent for sin vilje til å svekke det ennå ikke helt rotfestede demokratiet i hjemlandet. Det er ikke lett å finne dårligere selskap når man er i EU.

Vedtaket om Juncker innebærer dessuten å overføre makt fra medlemslandenes stats- og regjeringssjefer til de folkevalgte i Europa-parlamentet, stikk motsatt av hva Cameron ønskeri. EU innfører med dette en slags halv-parlamentarisme, hvor Det Europeiske Rådet (altså toppmøtene) foreslår som president i Kommisjonen den som er utpekt av den største gruppa i parlamentet. Det blir nå vanskelig å fravike dette etter neste valg i 2019.

Nå skal Europa-parlamentet 16. juli velge eller avvise Juncker. Han må få støtte av et flertall, 376 av 751 stemmer for å bli valgt. Om han blir valgt er det første gang i historien at det ikke er medlemslandene som velger presidenten i Kommisjonen.

Seinere samme dag skal  stats- og regjeringssjefene sette seg ned for å velge ny president i EU-rådet etter Herman Van Rompuy og utenrikssjef etter Catherine Ashton. Danmarks statsminister, Helle Thorning-Schmidt er foreslått til begge verv av Finlands statsminister, Alexander Stubb. Italias statsminister ønsker sin egen utenriksminister, Federica Mogherini, som utenrikssjef. Men han har også foreslått sin forgjenger, Enrico Letta, som president i EU-rådet, det nærmeste EU kommer et «statsoverhode».

Cameron trodde tydeligvis han kunne nå fram med sin innbitte kamp mot Juncker og krav om omfattende overhaling av EU. Da det ble åpenbart for alle at han hadde tapt forsøkte den ene etter den andre, blant andre forbundskansler Angela Merkel i Tyskland, å tilby Cameron visse innrømmelser dersom han gikk med på Juncker som en del av et forlik. Men Cameron valgte heller å seile rett inn i nederlaget med åpne øyne.

Cameron forsøkte å få hjelp til å stanse Juncker fra Merkel og noen andre konservative ledere. Merkel er nok ikke så glad for Juncker, men på den politiske hjemmebanen og i tysk presse har han støtte. Uansett var det mildt sagt vanskelig for Cameron å overtale de andre konservative lederne til å svikte Juncker som de hadde valgt til sin «spizenkandidat», når Cameron har meldt ut sitt konservative parti fra parlamentsgruppa til de konservative i Europa-parlamentet.

Trolig hadde det vært lettere for Cameron å få med seg Frankrikes sosialistiske president, François Hollande, og hans meningsfeller i andre land. Juncker var statsminister i Luxemburg fra 1995 til 2013 og utviklet landet til et skatteparadis, som først nå må bøye seg for presset fra resten av EU. Han har fratatt Frankrike og andre land store skatteinntekter. En såpass «sosialistisk» argumentasjon ville klinge rart fra leppene til Cameron, men i EU tas alle virkemidler i bruk dersom målet er viktig nok.

Det virker underlig å gjøre et personvalg i EU til noe så viktig at det er verd et ydmykende tap og å ligge igjen i grøfta sammen med Viktor Orbán. Men Cameron drev britisk innenrikspolitikk i EU. Han satte partiet foran landet, sier mange politiske analytikere. Men dersom dette var for å blidgjøre den eurofobiske fløyen i Tory-partiet, så kan det jo slå tilbake som en boomerang. Nederlaget viser jo hvor aleine og hjelpeløs Cameron og Storbritannia er i EU. Det er enda et argument for å melde seg ut.

Britene står allerede på sidelinja i viktige deler av samarbeidet i EU. De er ikke med verken i euro-samarbeidet eller Schengen-avtalen. Camerons veto mot finans-traktaten i EU i desember 2011 vakte adskillig oppsikt, men svekket egentlig bare Storbritannia. De andre landene satte bare traktaten i kraft uten britene.

Nå har Juncker rakt ut hånda til Cameron og sagt seg villig til å drøfte de britiske forslagene om reformer i EU. Og Cameron har måttet si seg villig til å snakke med Juncker, for hva skulle han ellers gjøre? Det er gode miner til gjensidig slett spill.

Juncker avgjør ikke reformer i EU. Det gjør stats- og regjeringssjefene. Og det er lite stemning for reformer som krever endringer i EU-traktatene. Denslags kan som kjent ta lang tid og alt som er av krefter. Stort mer enn kosmetiske reformer blir det vanskelig for Cameron å få vedtatt. Men han vil ha noe som han kan vise til velgerne før valget i Storbritannia neste år. Han håper å få reint flertall i valget og så avholde folkeavstemning om forholdet til EU i 2017. Han sikter på å få flertall for å holde landet innenfor EU og begrave dette spørsmålet for godt blant de konservative.

Men alt dette kan gå galt. Cameron har små muligheter for å vinne reint flertall i Parlamentet. Og dermed er det også små muligheter for folkeavstemning om EU.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook