Canada med i EU?

CANADA: Våre angivelig unike «europeiske verdier» finner vi mer hos kanadierne enn hos europeere.

Da jeg kjørte gjennom Toronto tidligere denne uka, så jeg en skinnende svart firehjulstrekker med et engelsk flagg som stakk ut av det ene sidevinduet, og et tysk flagg som stakk ut av det andre. Formodentlig en kanadisk familie av engelsk eller tysk opphav, som heiet på begge lagene i VM. Litt seinere så jeg en bil med et portugisisk flagg på den ene siden og et italiensk på den andre. Det slo meg at dette på mange måter oppsummerer det vi har forsøkt å få til i Europa siden andre verdenskrig. Velkommen til EU - i Canada.Ja, hvorfor ber ikke EU like godt Canada om å bli medlem med én gang? Canada ville på mange måter passet lettere inn enn Ukraina, for ikke å snakke om Tyrkia. Landet tilfredsstiller uten problemer EUs såkalte København-kriterier, om blant annet demokratisk styresett, rettssikkerhet, en velregulert markedsøkonomi og respekt for minoriteters rettigheter (Canada er verdensledende på det) i søkerlandene. Canada er et rikt land, og ville derfor bli en sårt tiltrengt netto bidragsyter til EUs budsjett, på et tidspunkt da mange fattigere land er tatt opp i Unionen. En av EUs svakheter er uoverensstemmelsen mellom britene og franskmennene, men i dette spørsmålet ville de to rivalene øyeblikkelig bli enige. Det engelsktalende Canada ville styrket den engelsktalende gruppen i EU, Quebec den fransktalende.

TA LISTEN OVER alt det mange europeere regner for å karakterisere oss, i motsetning til amerikanere. Vi europeere mener at det frie markedet må temmes av sosial rettferdighet, solidaritet og være inkluderende, og dette må realiseres gjennom en sterk velferdsstat. Vi har ikke dødsstraff. Vi mener at militærmakt bare skal brukes som siste utvei og da sanksjonert av internasjonal lov. Vi støtter internasjonale organisasjoner. Vi elsker det multilaterale og avskyr det unilaterale. Vi tenker gjerne at menn og kvinner bør kunne leve mer eller mindre som de ønsker, med hvem de ønsker, uansett kjønn eller seksuell legning. Vi er stolte av mangfoldet vårt. Kryss av på listen. Velkommen til Canada.Kikker vi litt nærmere på meningsmålingene, ser vi at det er noen trekk som skiller kanadierne fra europeerne. Kanadiere har fremdeles en tendens til å verdsette selvstendighet og nybyggerånd mer enn de fleste europeere. Kanadiere er gjerne litt mer religiøse enn de fleste europeere, men ikke mer enn polakkene og ukrainerne. Og viktigst av alt, de har en mer positiv holdning til innvandring og etniske minoriteter enn de fleste europeere har. Men disse forskjellene i holdninger passer lett inn i det brede spekteret dagens EU utgjør, mens Canadas velvillige innstilling til innvandring og etniske minoriteter ville gjort Europa godt.

OK, JEG VET det ikke kommer til å skje. Etter å ha sagt ja til Tyrkia, har EU problemer med å finne klare og konsekvente grunner til å si nei til andre, enda mer fjernliggende kandidater, men å være i Europas omegn synes å være et krav det holdes fast ved. Nå ville kanskje en sprek kanadisk inuitt klare å reise gjennom smeltende isflak til Grønland, som faktisk tilhørte EU i tolv år og nå har en spesiell samarbeidsavtale med unionen. Derfra er det en ganske kort båttur til Island, som generelt regnes for å være et europeisk land. Men det ville bli vanskelig å argumentere i fullt alvor for at Canada er Europa. Dessuten, ettersom 85 prosent av Canadas eksport går til USA og mye av forretningsdriften, energien og de menneskelige forbindelsene dermed strekker seg nord-sør over grensen, blir Canada stadig mer integrert i USAs økonomi. Prisen EU forlanger for å åpne opp de indre grensene for nye medlemmer, er at de nye medlemslandene strammer inn på grensene mot naboland som ikke er medlem av EU. Dette ville blitt en høy pris å betale for Canada, som har en av de lengste grensene på Jorda, mot den mektigste naboen i verden.Dette litt underholdende tankeeksperimentet - Canada som EU-medlem - har et alvorlig poeng. Når vi ser på Canada og kanadiske verdier forstår vi hvor tåpelig det er å forsøke å definere Europa ved å vise til et angivelig unikt sett av europeiske verdier. Verdier er viktige, men disse «europeiske verdiene» finner vi mer hos kanadierne enn hos europeere. Og amerikanere i de liberale statene i USA deler også mange av disse verdiene. Kanadiere og europeere har dessuten en fiksering på USA til felles, og på å vise at de er annerledes enn amerikanere, ofte gjennom å lage grove stereotyper.

EN KANADISK skribent konstaterer at landsmennene hans «elsker å skrike ut hvor beskjedne de er». Akkurat som dagens europeere. Kanadiere og europeere liker å velte seg i en følelse av moralsk overlegenhet overfor hypermakten, mens de selv gjør heller lite for å forbedre verden utenfor grensene sine. Canadas forsvarsbudsjett, på omtrent 1,2 prosent av BNP, er lavt selv etter europeiske standarder. (Av Nato-medlemmene er det bare Luxembourg og Island som har lavere budsjett). Det samme er bistandsbudsjettet - bare 0,27 prosent av BNP i 2004 - på tross av at det var den kanadiske statsmannen Lester B. Pearson som for mer enn 30 år siden lanserte forslaget som ble FNs mål for industriland, nemlig at 0,7 prosent av BNP skal brukes på bistand. Her finner vi maktarroganse, men også maktesløshetens arroganse. Maktesløsheten er imidlertid selvpålagt. Den potensielle makten til de etablerte liberale demokratiene utenfor USA er enorm, både når det gjelder militær og økonomisk makt og såkalt soft power. De tre største samlingene av slike land er demokratiene i Europa, der de fleste, men ikke alle er medlemmer av EU, demokratiene i Samveldet av nasjoner, deriblant Australia, New Zealand, Canada, Sør-Afrika og India (verdens største demokrati), i tillegg til demokratiene i Latin-Amerika. Til sammen har de et BNP som er mye større enn USAs, i tillegg til naturressurser og spesifikke sterke sider som hypermakten ikke kan måle seg med. I stedet for å sitte der som en gjeng stakkarslige søskenbarn, og klage over oppførselen til den rike amerikanske onkelen vår, burde vi tenke over hva vi selv kan gjøre for å utrette noe utenfor landegrensene våre.

CANADA, FOR EKSEMPEL, har en tradisjon for fredsbevaring som nå (kontroversielt nok) også strekker seg til å innbefatte mer kjempende styrker i Afghanistan. Med sin overflod av naturressurser har landet et unikt bidrag å gi i arbeidet med å forme internasjonal miljøvernpolitikk og i kampen mot klimaendringer. Med sin forsiktig balanserte føderale modell, som sikrer rettigheter i et multikulturelt samfunn i et tospråklig rammeverk, har landet en unik konstitusjonell erfaring å tilby de mange multietniske landene i verden, som kjemper for å unngå at ferske demokratier blir majoritetens tyranni - og dermed katalysatorer for fornyet etnisk konflikt. Hvorfor ikke bruke denne erfaringen, i en utpreget kanadisk versjon, i kampen for demokrati? Eller tenker vi at denne kampen helt skal etterlates til Bush-administrasjonen, mens vi sitter på sidelinjen og kritiserer? Med dette i tankene forlater jeg Toronto og ønsker at kanadiere bare var litt mindre europeiske. Eller at europeere var litt mindre kanadiske.