cand. blindern

De kommer opp Problemveien. Ingen vet hvorfor den heter det, men likefullt, det er Problemveien som fører opp til Universitetet i Oslo.

Det er stille. Folk snakker ikke sammen. De har kommet med bane nummer 5. De er kledd for tidlig vår. De passerer bygningen som huser Karrieresenteret og Studentpresten. Det står to menn på Fredrikkeplassen, der mellom de brune mastodontene. Mennene står der og messer om at de fornekter darwinismen. Det går to flaskesamlere rundt der, også. Og en uteligger - en astrofysiker som gikk på en smell. Nå går han rundt uten sko, uten strømper.

BLINDERN ER KALD DENNE MORGENEN. Studentavisa Universitas skriver at medisinstudentene fortviler, at 30 av 86 strøk til eksamen. Det står om jukserekorden ved juridisk fakultet, to studenter utvises, åtte får sine eksamener annullert. Ei jente uttaler at hun overfor familien tar hovedfag i engelsk. Egentlig innser hun at hun tar hovedfag i løgn. Og så står det om en gutt som kastet opp etter å ha spist dagens kalvegryte med potetmos i studentkantina. Fordi det ikke var merket at potetmosen inneholdt hasselnøtter - som gutten var allergisk mot.

LEIV BJELLAND (28) SITTER I PROFFEN, restauranten på Blindern. Han drikker øl. Klokka er 15.00, det er mandag. Leiv ruller en røyk og sier:

- Jeg går snart i ett med interiøret her oppe. Men jeg klarer meg. Jeg vil være her mer enn noe annet sted. Vennene mine sitter i gode stillinger. Og jeg? Jeg kommer fra et seminar om de antropologiske perspektivene på oppdrett.

Leiv har alltid satset på de myke faga.

- Det er lett å bli forelska i en eller annen teoretiker her oppe. Du kan lenge være så nesegrus beundrende. Bare som en fagidiot kan være. Du kan surfe på en bølge, forstå alt som kommer, kjenne deg på høyden intellektuelt. Det er lett å studere i medvind. Jeg har hatt hodet høyt hevet. Men ikke nå om dagen. Jeg må begynne å bevise noe snart. Før kunne du føle en type verdighet av å være akademiker. Jeg har ikke noe verdighet. Man er mer ydmyk nå. Det er prestasjonene som er viktige. Akademia er ikke noe i seg selv. Og vi må innse det: Det er ikke alle som har noe her å gjøre. Mange vet jo innerst inne at de skulle vært snekkere. I stedet plager de seg selv, de går rundt her og føler seg tjukke i hue. Jeg følte meg bitte-bitte liten selv her en gang. Jeg var slått ut. Jeg var redd for å snakke. Jeg skjønte ingenting.

Leiv skjønner atskillig mer nå.

- Jeg har kommet hit for å lese, ikke for å feste. Men jeg vet jo det. Det er lett å drikke seg for full for tidlig. Drukne seg på pubene. Og jeg tror aldri jeg har hatt en 25 timers uke her.

DE BER FOR HVERANDRE - og for Blindern - i Hope Oslo Kristne Studentforening. De ber i Fredrikkekapellet. I personalkantina på Eilert Sundts Hus blafrer stearinlysene. Det er Rødvinseminar på 2. avdeling ved profesjonsstudiet i psykologi. I Matematisk Festforening EMMA vil de bare «bevare og videreutvikle medlemmenes kjærlighet til matematikken».

I Norsk Astronomisk Selskap, foreningen for astronomiinteresserte studenter, holder de foredrag om planeter, galakser og svarte hull. Noen søker til Ananda Marga Yogasamfunn, noen til anarkistisk universitetslag. Noen til Hedensk Universitetslag, som retter kritisk søkelys på det teologiske fakultetet. Marxistisk forum har debatt under tittelen «Bikini eller Burka? Er kvinnefrigjøring blitt overflatisk?»

I AUDITORIUM 7, Samfunnsvitenskapelig Institutt, sitter 50 studenter på sin fritid. De hører om hvordan verden kan berge liv. Et kjærestepar på bakre rad kjæler med hverandre. En gutt drikker Ringnes fra boks. En annen H-melk. Siden snakker de om at bare ett av fem barn i den tredje verden lever til sin femte bursdag. U-landsseminar-lederen Linn Kristin Stølan sier:

- Du får litt mer enn fyll og fest her.

Jenta med det milde ansiktet, Janne Martinsen fra Lørenskog, sier at alt treffer henne midt i magen. Janne er 19 år, ferdig med ex. phil., i gang med ex.fac.

- Jeg fordyper meg i teorier om hvordan man skal forholde seg til teorier om hva som er rett og galt nå. Det høres platt ut. Men om du forsøker, finner du noe fascinerende. Jeg jobber på Glassmagasinet, også. Jeg har samvittighetskvaler av hele Glassmagasinet. Jeg står og smiler i en forretning som har shoppingfestival, og drar på u-landsseminar i det neste øyeblikket. Det er ikke bra. Og jeg vet det.

Janne forlater u-landsseminaret litt før slutt for å gå på volleyballtrening.

I BYGGET VED SIDEN AV, i kjelleren hvor det er pub: De spiller sjakk på Filosofifesten i Uglebo. Det er Happy Hour, ølet koster 29 kroner og en mann med langt hår styrer platespilleren. Det henger en discokule over dansegulvet. Mannen som egentlig leser kognitiv psykologi på embetsstudiet fører de hvite brikkene. Jonas Paulsen (21) sier:

- Det fins ikke en eneste mulighet for å hoppe av nå. Jeg har søren meg bundet meg til Blindern i fem år.

Lenger borte har du Arne Braathen Thyholt (27). Han vet det går mot slutten. Det er det han vet. Det er hans siste fest på Blindern. Seks og et halvt år som student, og bare denne siste muntlige eksamenen igjen før friheten.

- Jeg er så nevøs. Jeg vet at det er de store linjene de er ute etter. Men jeg klarer ikke å slappe av.

Arne drikker øl. Fem dager seinere, i et rom i 11. etasje, Eilert Sundts Hus, klokka 12.00, skal han opp til doms. Om sin egen hovedoppgave i samfunnsøkonomi.

- Det er rart, men godt. Jeg har alltid trodd at Blindern var stedet mitt for alltid. Fra tirsdag er det ikke det.

DE STÅR I TRAPPA OPP TIL KANTINA på Fredrikke: De kysser. Først en lang gang, deretter to korte. De er Anita Marie Lund (22) og Nikolai Fjeld (27). Anita leser norsk talemål. Utvikling av linne substantiv, ubunden form. Nikolai har vært her i seks og et halvt år, han skriver de siste linjene på hovedoppgaven i idéhistorie.

- Det måtte bli en slutt en gang. Jeg føler meg ferdig med Blindern. I mai forsvinner jeg. Jeg tar en lang ferie. Så drar jeg ut på arbeidsmarkedet. Forlag. Media. Jeg vet ikke. Jeg har studert i seks og et halvt år, og vet ikke.

Inntil videre er Blindern selve livet til Nikolai og Anita. De spiser frokosten sin her, de tar utdannelsen sin her, de spiser lunsjen sin her, de spiser middagen sin her, de trener her, de drikker ølen sin her. Og de er kjærester her.

PÅ LESESALEN SOPHUS BUGGE henger et oppslag uten nerve, uten sympati. Det er ikke gjort noe forsøk på å tilføre det liv: «Lesesalen er åpen for laveregradsstudenter ved Det Historisk Filosofiske Fakultet. Det kreves kvittering for betalt semesteravgift».

Lisa Elstad (22) sitter i en bås. Hun leser om modernitetens oppløsning, og hviler hodet sitt i hånda.

- Det har vært krise i det siste. Jeg har ikke visst hva jeg skal gjøre. Jeg har meldt meg på flere fag, litteraturvitenskap og idéhistorie. Jeg har sovet dårlig. Jeg ble liggende våken i natt, også. I dag morges bestemte jeg meg. Jeg tror jeg gjorde det. Men jeg tenker fortsatt på dette: Utdanning har blitt noe du lager på fabrikk. Til slutt kommer du ut som en pakke. Kunnskap er blitt så upersonlig.

Det blir idéhistorie. Symposium av Platon. Og etterpå går Lisa på Aikido-trening på studentidrettsenteret Domus Athletica. ai for harmoni, ki for vilje, do for selverkjennelse.

- Slipp pusten ned i magen nå, befaler mannen i hvit drakt.

SÅ PASSERER DE ALLE, HELT FLYKTIG. Helene Toverud Godø (26), som på enden av dagen trasker rundt i søla på vei til Bamsebo Barnehage. Datteren, Maria, er tre år. Hun har lyse krøller. Hun klemmer på moren som tar sosiologi mellomfag. Helene skulle ha begynt på hovedfag til høsten. Men hun er gravid igjen, på vei med sitt andre barn.

- Jeg kan aldri vie hele livet mitt til å være student, sier hun. Og så har du Sigurd Danielsen (21), historiestudenten. Du kan se ansiktet hans stikke ut av hetta. Han selger Røde Jævel. Han har skrevet det meste selv. Han roper:

- Jeg byr på artikler om ting som har gått feil i verden.

Og Guro Heggtvett (19) og Marta Risøy (21), på Blinderns Kilroy-kontor, de flyr snart til USA, 5300 kroner tur-retur, for deler av studielånet. Og Marianne Myhre (25) og Mette Haug (25) i Kaffebaren i biblioteket. De sitter på krakker, de gløtter ned på Universitetet. Marianne er her på sjette året nå. Snart skal hun dra fra Blindern, hun skal lage prøverørsbarn på Rikshospitalet. Hun sier:

- Kanskje det er best jeg drar. Når jeg kommer med trikken opp hit, føler jeg at alle de nye studentene likner på Britney Spears.

Og Ina Skarpodde (22), alenemoren på auditorium 1, som har forelesning klokka 08.15 om teglsteinskupler.

- Det kan bli ensomt her. Men det er fint, også, å forsvinne i mengden. Jeg trives der hvor ingen kan se meg. Folk spør meg om hva jeg skal bli. Jeg svarer at jeg ikke har noen drømmer.

Hun husker bare det som sto langt oppe i Blinderns flørtekampanje, det sto bare rett fram: «Finn faget som passer ditt hjerte - og faget som passer din hjerne.»

Les mer om Blindern på uio.no og universitas.no.

HARDTSLÅENDE: Hans van den Bout tar doktorgraden i medisin. På kveldstid avreagerer han med en punchbag under trappa til treningssenteret på Frederikke.
STUDENTROMANTIKK: Nikolaj Fjeld og Anita Marie Lund bruker mye tid på Blindern. Her leser, spiser og elsker de. Nikolai gleder seg til mai. Da skal han forlate Blindern for godt.
ØLHUNDER: Når Nikolaj Fjeld og Anita Marie Lund ikke leser, spiser eller elsker på Blindern, så drikker de øl. Det har blitt sein kveld på puben på Frederikke.
SATT I BÅS: EN vanlig dag på lesesalen til Historisk-Filosofisk fakultet. Du sitter der, med bøkene dine, og lurer på hvordan det skal gå på eksamen. Kanskje du lurer på hva som er vitsen med det hele, også.
SENIOR: - Jeg går snart i ett med interiøret her oppe, sier Leiv Bjelland. Etter mange år på Blindern har han kommet til noen kloke konklusjoner: - Akademia er ikke noe i seg selv. Og vi må innse det: Det er ikke alle som har noe her å gjøre.
NEDE PÅ STASJONEN: Klokka er 07:55 på Blindern stasjon og universitetets flittigste maur er på vei opp Problemveien. Foran dem ligger en lang dag på lesesalen. Eksamenstida nærmer seg med stormskritt.