Jeg har kun fulgt den såkalte «Jensen-saken» med et halvt øye. Grunnen til det (til tross for at stoffet i seg selv sikkert er en hel bokhylle med krimromaner verdig) er at jeg som ruspolitisk aktivist og skribent innehar det ørlille av innsikt du trenger for å forstå hvor fruktløs kampen mot narkotika, som dette sirkuset springer ut i fra, faktisk er.

Så oppgitt blir jeg faktisk av å lese om dette, at jeg ikke klarer unngå å lukke alle de Jensen/Cappelen-relaterte fanene på laptopen i det samme jeg åpner dem. Selvsagt har politiet (inkludert Jensen selv, hva vet vel jeg) brukt suspekte metoder for å redde vår stakkars lille nasjon fra tonnevis med skummel narkotika, men i det virkelig store bildet er jo dette bare et grunnleggende fjolleri av et teater.

Alle med denne ørlille innsikten, slik for eksempel flere høyt plasserte politiansatte har innrømmet overfor meg på privaten, vet at i den virkelige virkeligheten har det ikke noe å si hvor uendelig mange storfisker man burer inne bak høye murer for innførsel av nevnte tonn med skummel narkotika. Grunnen er såre enkel: så lenge det er en etterspørsel, vil det for evig og alltid være noen som er beredt til å ta plassen til den fengslede «narkobaronen», noen som står klare til å overta vervet det er å sitte på toppen i et hierarki hvis aganda er å innføre, distribuere og selge illegale rusmidler.