Cannabiskulturen

SVART ØKONOMI: Hasj kan nok være farlig. Men ikke primært av de grunner medisinerne legger vekt på.

FELLESSKAP: I kjernen av cannabiskulturen ligger en idé om annerledeshet, som deles av tusenvis av mennesker i Norge, skriver kronikkforfatterne.  Foto: EPA/Scanpix
FELLESSKAP: I kjernen av cannabiskulturen ligger en idé om annerledeshet, som deles av tusenvis av mennesker i Norge, skriver kronikkforfatterne. Foto: EPA/ScanpixVis mer

|||PÅ BORDET står en bolle, hvor alle har «lagt i». Lighteren brukes til å varme opp hasjen. Med kyndige fingre ruller han jointen. «Den som mekker'n, trekker'n» sier han, holder jointen mellom to fingre, drar inn røyken, sender den videre til nestemann. Det er lett stemning, god rytme i samværet. Det de gjør er ulovlig.

Det setter en ekstra spiss på det hele.

DE SISTE ÅRENE har vi reist landet rundt og snakket med mennesker i det vi kaller cannabiskulturen. Den formuleringen vi siterte over - «den som mekker'n, trekker'n» - hørte vi i Finnmark og Rogaland, på Otta og i Oslo. Meningen er enkel: Den som gjør i stand pipa eller jointen har rett til å ta det første trekket. Tenk over hvor uvanlig regelen er: Når en serverer lammestek eller skjenker rødvin regnes det som uhøflig å forsyne seg selv først. Regelen peker mot det tunge rituelle og symbolske fundamentet under bruken av hasj.

Vi avdekket en rekke regler: Stoffet skal deles, alle skal «legge i». Jointen skal gå rundt - fra leppe til leppe. Det ville nok regnes som uhygienisk å sende sigaretten eller ølglasset rundt. Denne bekymringen finner vi ikke i cannabiskulturen, selv ikke når en røyker sammen med folk en ikke kjenner. Deleritualet er en markør av felleskap. Dessuten skal du ikke trekke for dype drag. Da er du grådig. Det kalles «bogarting», etter skuespilleren Humphrey Bogart. Han røykte slik at en kunne se sigarettgloen bevege seg. «Bogarting» er en uting. Du skal heller ikke sitte med jointen i hånden og prate uten å sende den videre — det slås ned på «pratings» eller «skravlings». Begrepene brukes med et glimt i øyet, men det ligger alvor under: Du må beherske de komplekse ritualene for å få full del i fellesskapet.

SOSIOLOGEN Erving Goffman viser hvordan ritualer uttrykker verdier og normer i en kultur. De setter fokus på følelser, produserer en felles virkelighet, og de skaper bånd. Tenk hvor viktig det kan være å dele noen flasker rødvin, for å få selskapet «til å gli». Tenk hvor sterk følelsen av samhold kan bli når en veksler om kjøpe runder med øl på puben. Kraften i å sende den forbudte jointen rundt - fra leppe til leppe — kan være atskillig sterkere.

CANNABISKULTUREN utgjør et komplekst sosialt system, med titusener av deltakere. De fleste vi intervjuet var unge mennesker, likevel oppdaget vi hurtig nøkkelen til å forstå kulturen: Den vokser ut av de kulturelle strømningene på 1960-tallet.

Fra 1965 til 1970 endret bruken av rusmidler seg i Norge. Narkotikamisbruk hadde vært noe ensomt og hemmeligholdt. Leger hadde forsynt seg av medisinskapene til eget bruk, og noen få kvinner var tilvendt morfin gjennom smertefulle sykdommer. Riktignok hadde det vært mulig å kjøpe cannabis på apoteket, men gradvis tok det slutt. På 1950-tallet var det bare sjøfolk og jazzmusikere som brukte stoffet — helst i andre land. Men sommeren 1966 samlet en gjeng seg foran selveste kongens slott. De var kledd i afghanerpelser, noen satt med beina i kors, pipene og jointene gikk rundt.

Etter kort tid var cannabis etablert som det viktigste illegale rusmidlet i Norge. Mick Jagger sang foraktelig om «Mothers little helper» — om kvinners ensomme bruk av Valium. Dette var noe helt annet. Hasj ga kontakt med verdier som ikke hadde stått sentralt i Norge - alternativ religion, vekten på «det naturlige», og å «finne seg selv». George Harrison dro til Mahahrishi Yogi's ashram i Rishikesh i India, for å lære seg meditasjon. Mange fra Slottsparken fulgte i hans fotspor.
  
I DAG ER det ikke mange hasjrøykere som reiser til India eller Nepal. Det mest slående i datamaterialet vårt er likevel hvor slitesterk cannabiskulturen har vært. På slutten av 1960-tallet ga kulturen en søkende generasjon sitt eget rusmiddel og et egen kraftfull pakke med ritualer, symboler og språkformer. Stoffet ble kalt tjall, bønne, rev, shit, eller afghan, nepal, marokk eller libban. Rusen gjorde deg fjern, skev, stein eller høy. Begrepene er fremdeles i bruk og sammen med nyere sjargong markerer de et hemmelig fellesskap.

I kjernen av cannabiskulturen ligger en ide om annerledeshet. Tydeligst ser en det i alle sammenligningene med alkohol. Mange i cannabiskulturen bruker mye alkohol, men stoffet tilskrives likevel en rekke negative egenskaper: Du blir aggressiv, voldelig, du sløves ned. Cannabis hevdes å ha de motsatte virkninger. Du blir fredelig, får mer ut av å lytte på musikk, du kommer i kontakt med deg selv. Alt er verdier som var viktige for 1960 og 70-tallets venstreorienterte sosiale bevegelser. Hadde cannabis blitt introdusert på et annet tidspunkt i Norge, eller i andre sosiale grupper, ville virkningene vært beskrevet annerledes.

DEN BRITISKE REGJERINGENS spesialrådgiver på narkotikaspørsmål, professor David Nutt påsto for et år siden at cannabis er litt mindre farlig enn tobakk og alkohol. Bakgrunnen var en artikkel han selv hadde skrevet i Lancet. Det tålte ikke Gordon Brown, og rådgiveren fikk sparken. Men cannabis er farligere enn David Nutt tror.

Ser vi på stoffets virkestoffer, på dets psykofarmakologiske effekter, er det neppe farligere enn for eksempel alkohol, som vel å merke er et svært farlig stoff. Likevel vil nok foreldre flest ha en følelse av at det er enda verre om deres datter begynner å røyke mye hasj enn om hun drikker litt for mye. De har rett. Men fagfolk som tenker ut fra et medisinsk perspektiv leter i feil retning. Den biomedisinske forskningen har aldri interessert seg for det symbolske rammeverket cannabiskulturen tilbyr.

I BOKA «Cannabiskultur» som lanseres denne uka, viser vi hvor lett en kan gå seg vill i denne kulturen, hvor lett den kan komme til å gi deg din viktigste identitet. Da kan avviket og annerledesheten ta overhånd. En enda større risiko utgjør det illegale distribusjonssystemet og den kriminelle økonomien rundt stoffet. De fleste får eller kjøper hasj av venner og kjente. Grensen mellom å «hjelpe» og «deale» er flytende, og det finnes titusener unge mennesker som befinner seg i denne gråsonen. Noen blir fristet til å selge større kvanta, og da er veien inn i alvorlig kriminalitet og mulige straffereaksjoner kort. Å bli ved inn i denne svarte økonomien er den største risikoen ved bruk av cannabis i dag.   
 
CANNABIS er vårt mest utbredte illegale rusmiddel. Likevel har det langt på vei kommet i skyggen av et stoff som heroin. Overfor brukerne av heroin ser vi tegn på en oppmyking av narkotikapolitikken, selv om alle er enige om at dette er et svært destruktivt stoff. Vi tror at kulturen rundt cannabis og økonomien rundt stoffet er nøkkelen til å forstå de viktigste farene forbundet med cannabis. Med et slikt utgangspunkt må mulighetene for en alternativ narkotikapolitikk på cannabisfeltet diskuteres på en ny måte.