ANMELDELSE: Jeg føler behov for å komme med en advarsel.

«Caribou Island» er rystende lesning. Virkelig rystende. Så rystende at jeg var nummen da jeg hadde lest den.

Det er ikke fordi David Vann mesker seg i brutalitet og perversiteter. Tvert om — den ytre handling er til dels ganske tilforlatelig. I hvert fall inntil slutten. Men det er så beksvart alt sammen. Vann trekker livet så helt til bunns, stripper det for mening. Gjør det til intet så og si.

Nybyggerliv Vi er langt nord i Alaska. Det middelaldrende ekteparet Gynn og Irene har vært gift i tredve år. De har en datter, Rhonda, som skal gifte seg med tannlegen Jim. Og de har sønnen Mark, som røyker altfor mye marihuana og livnærer seg som fisker noen korte sommermåneder. Nå skal de to følge Gynns drøm om et nybyggerliv, og bygge en enkel hytte på en øy i en iskald fjord. 

Bare åpningen setter stemningen. Irene forteller sin datter om da hun som tiåring kom hjem fra skolen: «Jeg åpnet inngangsdøren, og der hang moren min fra bjelkene. Unnskyld, sa jeg, tok et skritt tilbake og lukket døren.»