BRAGEPRISEN: Carl Frode Tiller fikk i 2007 Brageprisen for romanen «Innsirkling». Tre år etter følger han opp romanen med bind to av fortellingen om David, som lider av hukommelsestap.
Foto: NINA/HANSEN, Dagbladet
BRAGEPRISEN: Carl Frode Tiller fikk i 2007 Brageprisen for romanen «Innsirkling». Tre år etter følger han opp romanen med bind to av fortellingen om David, som lider av hukommelsestap. Foto: NINA/HANSEN, DagbladetVis mer

Carl Frode Tiller tar nakkegrep på leseren

Nervepirrende innsirkling i en av høstens sterkeste romaner.

||| ANMELDELSE: De lange fortellingene er i vinden. Romaner på fem hundre sider har nærmest blitt regelen, og ikke sjelden er de del av en trilogi — eller et såkalt livsprosjekt. Tiller bebudet allerede ved «Innsirkling I» at det var første bind av tre. I sitt forrige intervju antydet han at det kunne bli en kvartett.

Så kan en spørre om et så forterpet tema som oppvekst i bygde-Norge, familiedrama og traumatiske barndomserindringer, holder til noe som muligens blir et verk på over femtenhundre sider. Carl Frode Tiller er en av de få som synes å klare det. Sagt på en annen måte: Han er malen de andre skriver etter.

Sirkler oss inn
Hovedpersonen i Innsirklings-trilogien er David. Han har mistet hukommelsen, og setter inn en annonse i avisa der han etterlyser mennesker som kan fortelle hvem han er. I første bind var det en ungdomsvenn, en venninne, samt stefaren. I dette bindet møter vi bonden Jørgen fra Otterøya, som lekte indianer og cowboy med David da de var små. Halvkriminelle Tom Roger fra Namsos, som var ungdomsvenn av David. Og endelig gamle Paula, som jobbet på sykehuset der David ble født.

«Innsirkling» kunne ikke vært en mer presis tittel. Tiller sirkler inn sine jeg-personer ved å la hver av dem fortelle sin historie. Han sirkler inn David gjennom jeg-fortellerens kursiverte minner om tiden med David. Og han sirkler inn leseren gjennom sin nervepirrende evne til å formulere det psykologiske spillet mellom mennesker. Der er Tiller suveren.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Carl Frode Tiller tar nakkegrep på leseren

Hver av fortellingene begynner så tilforlatelig. Jørgen er nybakt far med en kone han elsker, en oppofrende mor og en far som har blitt lam, og derfor har overlatt gården til Jørgen. Men så er det som alltid hos Tiller. Ingenting er som det synes å være. Gjennom enkle kompositoriske grep bygger han opp til konfrontasjoner som er så nervepirrende at jeg fryser på ryggen. Konfrontasjoner mellom mennesker så hjelpeløse at de sier det motsatte av hva de vil si, eller havner i så pressede i situasjoner at det ender i svarte tragedier. 

Skyld og soning
Et gjennomgangstema hos Tiller er spørsmålet om skyld og soning, tapere og vinnere, bøddel og offer. Her er Tiller ikke opplagt: Den tilsynelatende kjærlige hustruen hevner seg på sin mann gjennom å ofre seg. Den ettergivende moren lar sin sønn plage henne av mangel på kjærlighet til ham. I tateren Tom Rogers fortelling dreier det seg om en hel folkegruppe som har blitt så hundset med at de ligger i evig krig mot alle rundt seg. Tom Roger drikker, og han slår kvinner. Også dette formulert innenifra gjennom en av romanens mange nervepirrende høydepunkt. Men i passasjer er Tiller så analytisk god, at det blir en fortellerteknisk svakhet: Jeg-personen ser seg selv litt for tydelig.

Hvem er David? Hvem er vi? Finnes det en kjerne hos mennesker? Desto mer David sirkles inn, desto mer glipper han for oss. Gjennom de nå seks fortellingene fremstår den ennå usynlige David som tenksom, intelligent, hensynsløs, traumatisert, kanskje psykisk syk. I siste del er det gamle Paula som forteller. Denne delen er den psykologisk minst interessante, men tematisk sett mest dramastiske. Her introduseres teorier om Davids fortid, hans mor og ukjente far, som gjør dette til en thriller. I likhet med siste del av «Innsirkling I» diskuteres det også her hvorvidt Davids hukommelsestap er iscenesatt.

Her kommer Tiller inn på det høyaktuelle temaet om hvor langt en kunstner kan gå i å ofre mennesker rundt seg for å skape kunst. Bare det i seg selv er godt nok til å forsvare dette bemerkelsesverdige verket.