Carl I. Hagen, Frp og kirurgi

NÅR FRP sin formann skal spisse sin regjeringsstrategi, foretar han kirurgiske inngrep. Denne gangen er det Bondevik som skal bort. En ren amputasjon. Hagens politiske liv er gjennom årene preget av en rekke slike inngrep. Det besynderlige er at inngrepene foretas på andre, for at han selv skal føle seg frisk og helbredet. Selvdiagnostisering har det ikke vært mye av!Hagens maktsøken har i årtier vært preget av en selvpåført forurettethet og offerrolle. Formannens selvbilde er så oppblåst at det er vanskelig å finne den ydmykhet og tjenesterolle i hans politikergjerning som FrP er grunnlagt på. Partiet som skulle være et alternativ og korrektiv til sementert partistyre, er blitt arena for en bitter mann som ikke føler seg verdsatt nok i det politiske felleskap.

DET ER bekymringsfullt at Hagen, som en av våre fremste kjennere av parlamentarisk praksis og Stortingets konstitusjonelle og formelle rolle, er den som etter forgodtbefinnende spiller med systemet. Utilslørt til egen vinning og partiets behag. De følelsesmessige traumer som utløses ved ikke å få sine ambisjoner innfridd, vedkommer ikke Stortinget og folket. Hagen er av en annen oppfatning; fra Stortingets talerstol har han sagt at flertallet knuste hans drøm om å bli Stortingspresident. Som om det er Stortingets oppgave å oppfylle representantenes private drømmer. Den barnslige argumentasjon uttrykkes videre med utsagn som «jeg skal snakke pent om dere, så snakker dere pent om oss». Slik blir debatten når politikk ikke lenger handler om sak, men person. Vi havner på barnets nivå.Hagens spill senker nivået på politisk debatt ytterligere, fordi landets beste er blitt et privat og personlig anliggende, uttrykt fra en arena han mener å eie.Kanskje bør Hagen stille spørsmålet om ikke det rett og slett er han selv som står i veien for FrPs regjeringsdeltagelse. En klok mann skal ha sagt at «alle har en oppgave i livet: de fleste overlever den». Hagen bør overlate sitt livsverk Frp til en ny generasjon politikere. En generasjon vi skal forvente ikke plager fremtiden med fortidens selvpåførte og selvopplevde bitterhet. En generasjon som kanskje opplever at politikk er tjeneste for vårt felles beste, og ikke et egos selvoppfyllelse.