Carl

Mye morsommere enn trance.

Hardhouse er spådd som arvtakeren etter trance - den store og folkelige klubbmusikken- men det spørs i hvor stor grad det vil lykkes.

Artikler som «Is hard house dying?» har allerede dukket opp, og trance-kidsa ser ikke ut til å få nok av sine synthriff og trommevirvler. Ikke ennå, i alle fall.

Men folkens, det her er mye tøffere og underholdende enn all den ekstremt-på-hvil -trancen plateselskapene spyr ut. Hardhouse er røft, pumpende og idiotisk på en positiv måte, og ikke minst sexy - et totalt fraværende element i hvite-menn-lager-steril-maskinmusikk -trancen.

Men hardhouse har selvsagt sine klare begrensninger. Det er hardt og pumpende, og det er liksom det. Den har sitt utspring blant homoseksuelle menn - som jo er i stand til å feste lenger og hardere enn vi heteroseksuelle veikinger - og den er opptil nå blitt spilt mest på klubber som fortsatt holder åpent når kirkeklokkene ringer inn til gudstjeneste på søndager.

Altså, det er moro, men neppe for alle.