BEGAVET: Selv om det er åpenbare mangler ved Carmen Villains lavmælte andrealbum, er den preget av på et voldsomt potensial, skriver vår anmelder. Foto: Signe Fuglesteg Luksenberg.
BEGAVET: Selv om det er åpenbare mangler ved Carmen Villains lavmælte andrealbum, er den preget av på et voldsomt potensial, skriver vår anmelder. Foto: Signe Fuglesteg Luksenberg.Vis mer

Anmeldelse: Carmen Villain – «Infinite Avenue»

Carmen Hillestads andre album viser at hun er en uslepen diamant

Musikknerd på prøve.

ALBUM: Carmen Hillestad er ingen sjarlatan. Om intervjuene – fulle av katalognumre til trommemaskiner og synthesizere – ikke skulle være tilstrekkelig bevis, er det bare å lytte til musikken. Sofistikert og søkende, hører man at den er født ut av en genuin kjærlighet til kunstformen.

Infinite Avenue

Carmen Villain

4 1 6
Plateselskap:

Smalltown Supersound

«Det strålende Jenny Hval-samarbeidet «Borders» er en av årets mest forbausende låter. Med sine overjordiske synthpads og slepende, dumpe tropetrommer, er den en slags maya-dødsmarsj for det 21. århundre.»
Se alle anmeldelser

Om man eksempelvis deler Hillestads interesse for minimalistene Harold Budd og Gigi Masin, er det umulig å ikke sympatisere med hennes prosjekt. Masin – som står bak noe av den vakreste musikken som finnes på denne planeten, mye av den å finne på den sublime samleren «Talk to the Sea» (2015) – har attpåtil remikset «Planetarium», som var første offisielle smakebit fra albumet du nå leser om (og kanskje til og med gir en velfortjent sjanse).

«Infinite Avenue» er Carmen Villains selvproduserte andrealbum, og bryter med forgjengeren «Sleeper» (2013). Der debutskiva var drevet av støyende, småpsykedelisk gitarøs som veltet seg i arven fra The Velvet Underground og deres tusen etterkommere, er den langt mer lavmælte og elektronisk orienterte oppfølgeren blottet for fuzz.

Gitar spiller riktignok en sentral rolle på flere av sporene, men er nå heller druknet i klang. Dette er særlig gjeldende på ulmende «Quietly» – den eldste og et av de beste kuttene i bunken – som har en urovekkende kvalitet ved seg. Det er en høstlåt god som noen, der Hillestads trøtte røst kommer til sin fulle rett. Her høres hun oppriktig isolert ut, sånn som man gjerne føler seg når depresjonen slår følge med oktoberkulda.

Med det strålende Jenny Hval-samarbeidet «Borders» dykker Carmen Villain enda dypere i avgrunnen. Bortsett fra at tematikken er overtydelig («They’ve put up border control/and you only go through if you’re white», går refrenget), er det en av de mest forbausende låtene jeg har hørt i år. Hillestad er halvt meksikansk, hvilket forsterker fornemmelsen av at «Borders» – med sine overjordiske synthpads og slepende, dumpe tropetrommer – er en slags maya-dødsmarsj for det 21. århundre.

Albumtittelen er altså ikke ljug: Det er en søken etter det evige og mystiske på «Infinite Avenue». «Water» og «The Moon Will Always Be There» peker begge mot feminine arketyper. Selv om dette gjenspeiles i albumets hang mot ambientmusikk, er det ikke alltid låtene står i stil til sine ambisjoner. Flere av kuttene er solide sjangerstudier («The Moon...», «Planetarium», «Connected», tittelsporet), men i bunn og grunn ganske kjedelige. Den platte pianoballaden «She’s Gone to California» – den eneste låten her som jeg misliker – understreker på sin side Hillestads begrensninger som sanger.

Jeg vil veldig gjerne elske «Infinite Avenue», men føler jeg burde kjenne meg mer berørt meg når hun avslutningsvis spør «Are you lonely out there?». «Safe» – b-siden til «Planetarium», ikke å finne på albumet – er langt mer fengslende, og vitner i likhet med albumets sterkeste øyeblikk om Carmen Villains potensial.

Selv om man lett kan la seg lure av en terning med fire øyne, er det en enorm forskjell på en gråstein og en uslepen diamant.