Carrey i reprise

Jim Carrey i kjent stil, men hakket stivere enn før.

Regi: Peyton Reed FILM:I 1997 spilte Jim Carrey Fletcher Reede, en skruppelløs advokat som plutselig ikke makter å lyve. Jeg vet ikke om det er på grunn av en karriere i fritt fall, men elleve år etter, spiller Jim Carrey Carl Allen, en tørrpinn av en bankfunksjonær, som etter et selvhjelpskurs ikke lenger klarer å si nei.

Om at, og om at

Nå kan man selvfølgelig argumentere for at Carrey, med få unntak, har spilt den samme filmen igjen og igjen siden han slo igjennom som Ace Ventura (1994), og at man ikke skal forandre et lag som vinner. Men argumentet hjelper ikke på det faktum at man føler man har sett denne filmen mange ganger før. Bedre, mange ganger før. Jo da, filmen har sine morsomme øyeblikk, og «Yes Man» vil ikke skuffe Carrey-fansen. Den ene scenen er mer absurd enn den andre, Carrey har alltid en grimase på lager, og filmen byr på et par svært merkelige, men ganske så lattervekkende karakterer.

Gammel og lei

Likevel sitter man igjen med en følelse av at «Yes Man» hadde vært friskere uten Carrey i hovedrollen. Smilet hans virker stivt, og han fremstår rett og slett som litt gammel og lei. Zooey Deschanel utgjør Carreys kvinnelige sidekick, og sammen med Rhys Darby, som spiller Carreys eksentriske, Harry Potter-elskende sjef, tilfører hun filmen sårt tiltrengt sjarm, som alt i alt gjør «Yes Man» til en grei flukt fra ribbe og julesang.