Carsten, Hassan og Alaa

Har du hørt om Alaa Abdul-Karim al-Fartoosi eller Hassan Kafi Hared? Ikke så merkelig, de har ikke figurert i nyhetsoppslagene selv om de led samme skjebne som Carsten Thomassen. Al-Fartoosi var kameramann i et irakisk fjernsynsselskap og ble drept 29. januar av en veibombe da han kjørte med teamet sitt på vei til jobb i byen Balad sør for Bagdad. Han etterlater seg som Thomassen kone og to barn. Hared var journalist i det somaliske nyhetsbyrået og ble drept 28. januar, på vei til en pressekonferanse i havnebyen Kismayo sydvest i landet. Han ble drept da han gikk på gata ved siden av en bil fra Leger uten grenser som ble sprengt i luften av en fjernstyrt mine. Han var like gammel som Thomassen og etterlater seg kone og tre barn.

Det ville vært typisk Thomassen i denne situasjonen å fokusere på lokale kolleger fordi han visste at de er mest utsatt. De fleste norske journalister som er i fare kan etter en stund reise hjem til trygghet. Mange journalister i svært mange land har ingen trygghet å returnere til. Thomassen var meget reflektert, og bevisst sin egen rolle som journalist i krigsområder. Nettopp derfor brukte jeg ham i undervisningen på masterkurs i krigs- og fredsjournalistikk på Høgskolen i Oslo. På et punkt var Thomassen veldig klar, han kunne aldri ha vært «embedded» (reise sammen med militære enheter) i en invasjonsstyrke slik systemet ble praktisert under Irak-krigen. For ham var det et prinsipielt spørsmål. Han sa til studentene på mitt kurs at han aldri kunne ha dekket en krig så å si gjennom kikkertsiktet til en hær som drev ulovlig angrepskrig. Han så dilemmaet i at hans egen avis likevel ville basere seg på foto og tekster fra andre journalister som valgte å dekke krigen fra fronten på den måten. Han moraliserte ikke over journalister som tok andre valg. For sin egen del ville han heller se krigen fra sivilbefolkningens ståsted. Det er paradoksalt at han av alle skulle bli drept på en reise der han ikke bestemte premissene selv og der han i teorien burde være trygg. Etter UDs rapport må det stå klart for norske redaksjoner at de selv må ta ansvaret for sine journalister på jobb, selv om de reiser sammen med norske myndigheter.

Det er stadig farligere å rapportere fra konfliktsoner. Det er dystre tall organisasjonen Reporters without borders presenterer i sin årsmelding. 86 journalister ble drept på jobb i 2007. I tillegg kommer 20 teknikere og andre som assisterte journalister på jobb. 1511 journalister ble fysisk angrepet og truet mens de var på jobb. 67 journalister ble kidnappet under arbeide og 887 arrestert. Andre organisasjoner opererer med enda høyere tall. International News Safety Institute (INSI), som er initiert av Den Internasjonale Journalistføderasjonen (IFJ) inkluderer uforklarlige dødsfall i sin statistikk og melder om 174 døde i 2007.

Utviklingen går i feil retning og vi må spørre oss hvorfor. Jeg vil komme med den urovekkende påstand at journalistikkens integritet er truet av alle parter i konfliktsoner. Vi har fått et dystert eksempel fra Afghanistan. Dødsdommen mot Sayed Perwis Kambakhsh er et stort tilbakeslag for ytringsfriheten. Kambakhsh er 23 år gammel, journaliststudent og medarbeider i avisa Jahan-e-Naw i den nordafghanske provinsen Balkh. Kambakhsh er bror av den kjente afghanske journalisten Sayed Yaqub Ibrahimi, som har skrevet flere kritiske artikler om lokale krigsherrer. Committee to protect journalists har uttalt at dødsdommen muligens kan være en skinnmanøver for å ramme broren. Uansett er det paradoksalt at dette skjer i Afghanistan som sies å være inne i en demokratisk utvikling. Vi vet alle hva Taliban står for og at journalistikken hadde enda trangere kår under deres regime. Noe av problemet i dag er at ingen parter i konflikter synes å respektere journalistikkens uavhengighet og integritet. Vi ser at motstandsgruppene i Irak kidnapper og dreper journalister.

Sikkerhetsrådet i FN vedtok i desember 2006 resolusjon 1738 som slo fast FNs bekymring over journalisters sikkerhet. Resolusjonen fastslår at bevisste angrep på journalister er et brudd på internasjonal humanitær lov. Hvis resolusjonen skal ha noen faktisk betydning er det først og fremst viktig at stormaktene respekter den.

Det er svært alvorlig at USA, som kriger med den erklærte målsetting å innføre demokrati, også er ansvarlig for mange overgrep mot journalister. Det kan derfor se ut som USAs atferd ikke er løsningen, men en del av problemet. Det finnes flere episoder de siste åra der journalister på jobb har blitt urettmessig anholdt av amerikanske soldater. Journalister i Irak har også blitt drept av amerikanske soldater fordi de har vært på feil sted til feil tid. Den rådende ideologi synes å være at man ikke tar på alvor respekten for journalisters arbeide som ikke er den del av et «embedded»-system.

For et år siden stormet amerikanske og irakiske soldater Bagdad-kontoret til den irakiske journalistforeningen som er tilsluttet IFJ. Generalsekretæren i IFJ, Aidan White fordømte angrepet som «hårreisende og utilgivelig». White, som representerer 500000 journalister i over 100 land, sa at USA med sin manglende respekt for journalister hadde forrådt potensielle partnere i arbeidet for stabilitet og fred i Irak. Reporters without borders har også fordømt angrepet. Anslaget mot pressefriheten i Irak inngår dessverre i ett mønster vi har sett helt siden invasjonen. I den første invasjonsbølgen i mars 2003 ble Al-Jazeeras hovedkontor angrepet, en journalist ble drept og mye utstyr ødelagt. Dette var ikke første gang Al Jazeera ble utsatt for et militært angrep. Amerikanske fly angrep Al-Jazeeras kontor i Kabul under invasjonen i Afghanistan i november 2001.

Siden USA ikke kunne gi noe troverdig forklaring på dette angrepet startet den respekterte BBC-journalisten Nik Gowing sin egen undersøkelse av hendelsen. Han konkluderte med at selv om det var umulig fastslå om dette var et bevisst angrep, var amerikanernes manglende forklaring på hendelsen lite tilfredsstillende. Da Al Jazeera oppga nøyaktige kartposisjoner på sitt Bagdad-kontor under invasjonen i Irak i 2003, spurte ledelsen i Al Jazeera om den amerikanske invasjonshæren var utstyrt med informasjon for presisjonsbombing siden stasjonen på nytt ble angrepet. Committee to protect journalists gjennomførte en uavhengig gransking av bombingen av Al Jazeera og angrepet på Palestine-hotellet, der to journalister ble drept. Konklusjonen på undersøkelsen var at det ikke kunne bevises at dette var bevisste angrep, men at USA som invasjonsmakt hadde ansvaret. Både Reporters without boarders og Amnesty International har uttalt at amerikanerne uansett burde sette i gang sin egen gransking av hendelsene. Flere menneskerettighetsorganisasjoner har påpekt at selv om man ikke gir journalister et særskilt rettsvern, er de beskyttet av Genèvekonvensjonen som en del av det sivile samfunnet. Skal internasjonale konvensjoner ha betydning, må de faktisk respekteres.