København, 20061109. Hjemme hos den danske forfatteren Carsten Jensen. Foto: Petter Eilertsen
København, 20061109. Hjemme hos den danske forfatteren Carsten Jensen. Foto: Petter EilertsenVis mer

Carsten Jensen har skrevet en krigsroman i den store tradisjonen

Afghanistan i romaner fra Sherlock Holmes til Helga Flatland.

Meninger

«De har vært i Afghanistan, ser jeg.» Slik lyder en berømt setning i verdenslitteraturen. Mannen som snakker, er Sherlock Holmes.

Han henvender seg til Dr. Watson, som forbløffet spør: «Hvordan i all verden kunne De vite det?»

Seinere i boka «En studie i rødt» (1886) forteller Holmes om den første av sine berømte deduksjoner. Siden Watson var medisiner, men hadde en militær utstråling, var han trolig en militærlege. Ansiktet var brunsvidd, men håndleddene bleke. Det hardføre ansiktet bar bud om anstrengelser og sykdom. Han holdt venstre arm på en unaturlig måte, noe som tydet på en skade.

Hvor kunne han fått en slik skade og vært igjennom såpass tøffe påkjenninger? I Afghanistan, naturligvis, der britene var i gang med sitt andre afghanske felttog (1878-1880).

Dette vet leserne allerede. Watson innleder denne første boka om Holmes med en beretning om sin «ulykke og elendighet» i krigen, der han først ble skutt i skulderen og seinere smittet av tyfus.

Afghanernes konflikt med britene er bare en av mange kriger landet som har herjet landet, seinest den sovjetiske okkupasjonen fra 1979-1989 med påfølgende borgerkriger og felttoget til USA og NATO etter 11. september 2001.

De nyeste krigene i Afghanistan har nedfelt seg i noen få russiske romaner og særlig i den populære russiske spillefilmen «Det 9. kompaniet» (2005).

I Vesten er krigen er brukt som bakgrunn for reportasjer, thrillere, TV-serier, militære analyser og avsløringer, dessuten bøker om skjebnen til soldater, både døde og levende, og deres familier.

Men den store krigsromanen, som gjenskaper følelser, angst, lidenskap og medlidenhet, har latt vente på seg. Den som er skrevet i arven etter Homers «Illiaden», Tolstois «Krig og fred», Remarques «Intet nytt fra Vestfronten», Hemingways «Klokkene ringer for deg», Claude Simons «Veien gjennom Flandern», Mailers «De nakne og de døde» og Vaino Linnas «Ukjent soldat».

Kanskje er Carsten Jensens «Den første sten» akkurat den boka, takket være blandingen av et uvanlig, litterært talent, høye ambisjoner og dyp innsikt i situasjonen etter å ha reist i Afghanistan gjennom rundt 30 år (les anmeldelse av boka på Dagbladet Pluss).

Tidligere er krigen av danskene behandlet i en mengde dokumentarbøker, dessuten i andre del av kriminalserien «Forbrytelsen» og i den prisbelønte filmen «Armadillo» (2010).

Hva med Norge? I tillegg til flommen av biografier og reportasjer, har krigen vært skildret av kompetente krimforfattere som Olav W. Rokseth («Broren»), Tom Kristensen («Dødspakten»), Jan Ove Ekeberg («Den barmhjertige terroristen») og Aslak Nore («En norsk spion»).

Men kanskje mest originalt og litterært spennende av Helga Flatland i romantrilogien «Bli hvis du kan. Reis hvis du må.» «Alle vil hjem. Ingen vil tilbake» og «Det finnes ingen helhet» (2010-2013).

Likevel, den store, norske Afghanistan-romanen lar vente på seg. Hvem føler seg kallet?