Casanovas siste erobring

Cassanovas erindringer i kortversjon - fiffet opp og fortolket av Risa.

Giacomo Casanova (1725- 98), ble født i Venezia som sønn av en forfløyen skuespillerinne. For ettertida er han mest kjent for sine mange kvinneerobringer, men han var også svært belest og språkmektig, og livnærte seg bl.a. som teatermusiker, abbed for paven, lege, finansmann, lotteriagent, silkefabrikant, lærd, munk, spion og ikke minst spiritist.

Han var overalt og traff «alle» i et eventyrlig liv, som han selv har skildret i et tolvbinds memoarverk.

Psykopat?

Einar O. Risa får med andre ord svært mye gratis når han velger å skrive en romanbiografi om mannen. Her møter vi ham som en overpudret, latterliggjort og for lengst glemt arkivar hos en greve (mistenkelig lik Mastroiannis Casanova-skikkelse). Risa lar oldingen Casanova selv erindre, «skrive» fram sin fortid, sin store kjærlighet Henriette og sine mange andre kvinner.

Casanova ville gifte seg med dem alle, men måtte stadig flykte: fra bedragerianklager, forfalskninger, kvinnemishandling, dueller og ikke minst magi. I dag ville han antakelig fått diagnosen psykopat når Risa lar ham framstå som en mann som alltid så seg selv som uskyldig, en kameleon hvis geni det var å kunne spille enhver rolle, og hvis store mål det var å komme «innenfor». Samtidig lar Risa ham gjennomskue sitt eget bedrag, også som spiritist og kabbalist: «Bedrager? Han? De ville bedras.» Noe problematisk etter min mening, for så vidt jeg vet tok Casanova dette seriøst og skrev verker om emnet.

Pinlig

Det er andre problemer med boka. Med opplysningsmannen og kabbalisten Casanova som innbegrepet på det syttende århundre, har Risa en glimrende anledning til å skildre denne tida. En mulighet han i stor grad forskusler ved bare å la historiske skikkelser og hendelser nevnes i en innforstått stikkordsform, forvirrende for leseren og litt jålet, etter min mening. I stedet blir det en slags kortversjon av Casanovas egne eventyrlige memoarer - men da fortolket av Risa uten at vi vet når og hvor.

Til overmål fyller Risa denne 600 siders mastodonten med «minimalistiske» gjentakelser som dras ut til det helt pinlige: «Han rørte seg ikke, og det rørte seg i ham», «Han var forbauset./ Hun var forbauset». Et utall slike gjør denne boka altfor lang, og det eneste Risa oppnår er å vekke nysgjerrighet på Casanovas egne skrifter.