Cash i en svart boks

Johnny Cash toppet sitt livsverk de siste ti åra han levde med fire CD-er i serien «American Music». Men han hadde spilt inn minst dobbelt så mye. Nå kommer det ut; i en kullsvart, fem platers åpenbaring av en CD-boks. Et restlager av musikk som tenner stjerner i natta.

CD: ENKELT GITARKOMP. Verken avansert eller oppsiktsvekkende. Så en stemme, mørk, dyp, likefram, rytmisk, nesten snakkende. De første linjene i en sang av Danny Dill og Marijohn Wilkin:

Ten years ago

on a cold dark night

someone was killed

beneath the town hall lights.

There were few at the scene

but they all agreed

that the slayer who ran

looked a lot like me.

Johnny Cash synger en av sine mest kjente fortolkninger. «Long Black Veil» . En mørk sang. «En mørk, mørk sang,» sier Cash i boka som følger samlingen. «Det blir ikke mørkere...» En røst fra graven. Cash forteller hvordan han ble tiltalt for et drap han ikke hadde begått. Hvordan dommeren sier han kan redde livet hvis han har et alibi. Men, nei. Det har han ikke. Han vil ikke fortelle retten at han har ligget i armene til sin beste venns kone da drapet ble begått. Han blir dømt til døden. Men i mørke netter får han besøk ved graven, mens vinden uler over kirkegården. Det er henne. Vitnet hans. Hun som ikke sa noe. Som sto der uten en tåre da han ble henrettet. Nå søker hun mørket. Nå går hun hvileløs omkring der ute. Med et langt, svart slør foran ansiktet.

TRE MINUTTER OG TI

sekunder tar det å fortelle denne historien. Den er en av 64 aldri utgitte innspillinger som foreligger på «Unearthed», en særdeles elegant, svartfarget boks med en lekker bok og låter fra overskuddslageret etter de fire platene Rick Rubin produserte for Johnny Cash; «American Recordings» (1994), «Unchained» (1996), «Solitary Man» (2000) og «The Man Comes Around» (2002). Låtene er sortert og blir presentert tematisk under titlene «Who's Gonna Cry», «Trouble in Mind», «Redemption Songs» og «My Mother's Hymn Book». I tillegg følger en 15 spors «Best of Cash on American» med høydepunkter fra de fire platene.

Johnny Cash var 61 år gammel da han traff 30-åringen Rick Rubin i 1993. Cash hadde spilt en konsert i et mindre lokale i California. Etter showet fikk han høre at New Yorkeren Rubin, kjent som produsent av hippe rock og rappplater, ønsket å treffe ham. De snakket sammen i et kvarters tid. Cash syntes Rubin så ut som en boms. Men hva så? Bedre det enn dress, slips og glatt barbering. «Hva vil du?» spurte Cash. «Spille inn plater med deg,» svarte Rubin. «Hvordan skal det skje?» spurte Cash. «Du skal sette deg ned med gitaren foran en mikrofon og spille alle de sangene du er glad i. Syng alt du har lyst til å spille inn,» sa Rubin.

JOHNNY CASH VAR PÅ DETTE

tidspunktet langt nede i en bølgedal. Platene hans solgte ikke. På slutten av 1980-tallet var han blitt dumpet av selskapet Columbia og hadde tegnet kontrakt med PolyGram. Men han følte minimal interesse fra selskapet. Han følte at han sto på nederste trinn i karrierestigen. Og den hadde vært både høy og bratt.

Johnny Cash spilte inn sine første plater på legendariske Sun Records fra 1955 og utover. Her gikk han ut og inn av studioet sammen med Elvis Presley, Jerry Lee Lewis, Roy Orbison og Charlie Rich. Sammen med gitaristen Luther Perkins utviklet han den utpregete boom-chicka-boom-sounden som rider som en vill flokk hester bak Cashs dype, lett skjelvende stemme på låter som «Hey Porter» og «Cry Cry Cry». I rockens første år skapte Cash en tidlig form for countryrock.

Utover 1960-tallet ble han fortelleren. På plate etter plate gikk han inn i den amerikanske historien og ga ut plater av episk format. Han fortalte om nybyggere, gruvearbeidere, revolvermenn. Om pionerene som bygde jernbaner og byer, veier og gårder. Og han fortalte om indianerne.

Han ble nærmest utstøtt av Nashville-adelen da han utga plata «Bitter Tears», som i sin helhet uttrykte sympati med indianerne og forakt for dem som hadde utført massakrer og overgrep.

COUNTRY-MUSIKK VAR IKKE

akkurat den kuleste musikken i disse åra. Blomsterbarn, svære hippiefestivaler og en eksplosjon av nyskapende rock'n'roll stjal oppmerksomheten fra denne tradisjonsrike, amerikanske musikken. Country & western på sin side ble mer og mer kommersielt suppete og innsauset i kor og fioliner. Så dukker to plater opp; live-innspillinger fra fengslene Folsom Prison og San Quentin. Hello, I'm Johnny Cash. Mannen i svart er på plass foran mikrofonen. Foran taperne og utskuddene, de som sto lavest på stigen i det amerikanske hierarkiet. Straffangene. «I shot a man in Reno/just to watch him die.» Live-platene fra fengslene var Johnny Cashs måte å være 68'er på. «I ain't seen the sunshine/since I don't know when.» Ikke akkurat flower power.

Men se om ikke Johnny Cash dukket opp på «Nashville Skyline» sammen med Bob Dylan året etter, noe Dylan fikk svi for. Skuffede fans vendte helten sin ryggen. Men Cash kjørte løpet. Da de såkalte outlaw-opprørerne reiste seg mot makthaverne i Nashville, ble Cash en alliert. I 1985 sluttet han seg til Willie Nelson, Waylon Jennings og Kris Kristofferson. Highwaymen ble en institusjon. Men solo-karrieren gikk på sparebluss. Inntil møtet med Rick Rubin.

CASH SKAR UTTRYKKET NED

til scratch. Han satte seg ned og spilte sanger, de du kan høre på den første og fjerde CD-en i den nye boksen. Den første inneholder favoritter av låtskrivere som Merle Haggard, Kris Kristofferson, Billy Joe Shaver, Tom Waits, dessuten forfedre som Jimmie Rodgers og Maybelle Carter. Den tredje inneholder salmer og sanger vi gjerne hører når det er Johnny Cash som framfører dem; låter som higer etter lyset, etter håp og frelse, tilgivelse og forsoning. Direkte ut av barndommen, familiebibelen og mors sang på sengekanten.

Aldri har stemmen til Johnny Cash kommet nærmere enn på disse nakne innspillingene. «I am a pilegrim, and a stranger.» Et inntrengende og sjelegranskende uttrykk. Et dypt alvor. Fra en sanger som med sitt eget liv står inne for den troen og tvilen som flyter mellom sanglinjene.

PÅ DEN ANDRE PLATA

de spilte inn, trakk Rick Rubin andre musikere inn i studio. Tom Petty og hans band. Gitartrollmannen Marty Stuart. Lindsay Buckingham og Mick Fleetwood. Og ikke minst pianisten Benmont Tench, som er uhyre viktig for arrangementene med sine dype, dommedagstruende pianoslag bak stemmen til Cash. Det som skiller disse platene fra mange tidligere Cash-innspillinger er den gjennomtenkte produksjonen. Rubin sirkler instrumentene inn rundt stemmen til Cash, legger inn akkurat de riktige innsmettene; en gitartone her, en bass som runder et hjørne, en pianosolo eller bare et anslag, snart lyst og lett, snart dypt som en kirkeklokke. Ikke for mye av noe, men heller ikke for lite.

På plate to og tre finner du låter med band-backing. Fantastiske ting. Cash synger Neil Youngs «Pocahontas» og «Heart of Gold» . Dolly Partons «I'm a Drifter» . Sanger av Roy Orbison, Hank Snow, Carl Perkins og Chuck Berry. «Devil's Right Hand» av Steve Earle. Bob Marleys «Redemption Song» . Cat Stevens' «Father and Son» . Jim Webbs «Wichita Lineman» . John Hartfords «Gentle On My Mind» . Han synger duetter med Nick Cave, Glen Campbell, Carl Perkins, Willie Nelson, Fiona Apple, Tom Petty og Joe Strummer.

Cash synger tradisjonelle sanger og låter fra et moderne rock-repertoar om hverandre. På den femte plata, som oppsummerer de fire original-CD-ene, fins perler som «Bird on a Wire» (Leonard Cohen), «Rowboat» (Beck Hansen), «Rusty Cage» (Chris Cornell), «Mercy Seat» (Nick Cave & Mick Harvey), «Hurt» (Michael Trent Reznor) og «Hung My Head» (Sting). Og i to versjoner på boksen: den formidable og apokalyptiske «The Man Comes Around» , nyskrevet av Cash for den siste plata han ga ut. 12. september i år kom «The Man» og hentet Johnny Cash.

DENNE BOKSEN VAR PLANLAGT

før Johnny Cash døde. Den skulle markere ti års jubileet for samarbeidet mellom Cash og Rubin. Utvalget var klart. Temainndelingen var ferdig. Tekstene var skrevet. Blant annet denne, fra Cash til Rubin:

«Musikk har alltid vært en magi jeg har brukt til å komme gjennom mørke områder. Jeg kunne vikle meg inn i sangens varme kokong og dra hvor som helst; jeg var uovervinnelig. Jeg klarer det fortsatt. Det føles bra - det føles godt å være inne i en sang. Jeg kan ikke forklare det, men slik er det. Musikk har helbredende kraft når tidene blir tøffe. Og de tøffe tidene kommer alltid. Slik er livet. Du har helt rett, har Gud sagt til meg, «Vær forsiktig med deg selv,» og jeg svarer ham, «Ja, Herre», men så roter jeg det til. Jeg er bare ikke typen til å lene meg tilbake og slappe av. Jeg kan høre alderen i stemmen min, men så lenge de vil ha meg til å spille inn plater, vil jeg fortsette. Rick har lært meg utholdenhet og tålmodighet - han sa, 'Fortsett å jobbe, fortsett å vente og arbeide, så kommer det til å skje', og han hadde rett. Og jeg lærte Rick at jeg ville levere dersom han trodde på meg. Jeg føler at jeg har levert.»

ET IKON: Mens han levde, ble Johnny Cash et ikon. Et symbol på musikalsk styrke, men også på solidaritet med taperne i det amerikanske samfunnet.